Genetiske studier ved binyrebarksvikt

Ved binyrebarksvikt forsvinner produksjonen av de livsviktige hormonene kortisol og aldosteron. Hvis dette ikke oppdages og behandles i tide, kan det få dødelig utgang.

Brønstad har studert arvelige former for binyrebarksvikt for å kartlegge sykdomsmekanismene som ligger bak. En av disse - medfødt binyrehyperplasi - skyldes i de fleste tilfellene feil i genet CYP21A2, som koder for enzymet 21-hydroxylase. Dette enzymet er nødvendig for at binyrene skal produsere kortisol og aldosteron, og enzymsvikt fører til mangel på begge disse hormonene, samtidig som det skjer en overproduksjon av binyreandrogener. Kliniske tegn er maskulinisering av ytre kjønnsorgan hos jentebarn og tidlig pubertet hos gutter. De alvorligste genfeilene vil også gi en livstruende salt-tapende form hos nyfødte på grunn av aldosteronmangel.

Den andre formen for binyrebarksvikt Brønstad har studert, er en autoimmun sykdom, der immunsystemet ødelegger binyrebarken. Her er de genetiske mekanismene mer uklare. Til nå er varianter av gener som koder for vevstypemolekyler vist å være den største risikofaktoren. Symptomer ved sykdommen er ofte uspesifikke, som tretthet, appetittløshet og vekttap. Mer spesifikke symptomer er økt pigmentering og salthunger. Om lag 85 % av pasientene har også antistoffer mot 21-hydroxylase i blodet, noe som brukes diagnostisk.

Brønstad har kartlagt CYP21A2 genet i norske pasienter med primær binyrebarksvikt. Ved siden av de vanligste mutasjonene i CYP21A2, ble det funnet 4 nye mutasjoner, som hun karakteriserte effekten av i et nytt cellefritt målesystem. Brønstad har også sett på nye sykdomsgener ved den autoimmune formen for binyrebarksvikt, og blant annet sett på global kopinummervariasjon. To nye potensielle kandidatgener, ADAM3A og UGT2B28, ble funnet, noe som åpner for ny forståelse av sykdomsmekanismene involvert.

Personalia:

Ingeborg Brønstad er født i 1972 i Bergen. Hun tok cand.scient.-graden i ernæringsbiologi ved Universitetet i Bergen i 1999. Fra 2010 har hun vært ansatt som universitetsstipendiat tilknyttet Klinisk institutt 2 ved Det medisinsk-odontologiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Arbeidet har vært utført under veiledning av professor Eystein S. Husebye som hovedveileder, og forsker Anette S. Bøe Wolff og professor Kristian Løvås som biveiledere.