Fysisk kapasitet og pustemønster ved KOLS

Kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) er en progredierende lungesykdom som omtrent 300 000 personer lever med i Norge i dag. KOLS kjennetegnes ved trangere luftveier som forårsaker tung pust og redusert fysisk kapasitet. Ved forverring av sykdommen kan den fysiske yteevnen være så redusert at det blir vanskelig å utføre daglige aktiviteter.

Gjennom tre studier belyser avhandlingen hvordan fysisk kapasitet og pustemønster endrer seg over tid ved KOLS. Vi har målt fysisk kapasitet med oksygenopptak og gangtest, og vi har prøvd ut en matematisk modell for å beskrive pustemønster.

Resultatene fra studiene viser at fysisk aktivitet, trening og røykeslutt er viktig for å redusere langtidskonsekvensene av KOLS. 

I den første studien ble 389 personer med KOLS fulgt i tre år, hvor vi undersøkte endring i hvor langt de kunne gå i løpet av seks minutter, og hvilke faktorer som kunne ha betydning for en endring. Resultatene viste at alle deltakerne, uansett alvorlighetsgrad av sykdommen, opprettholdt gangdistansen etter ett år. Etter tre år var den fortsatt opprettholdt hos personer med moderat KOLS, mens ved alvorlig KOLS, og dermed ved dårligere lungefunksjon, var gangdistansen redusert. De som drev med hard fysisk aktivitet hadde mindre reduksjon i gangdistansen.

I den andre studien viste vi at en matematisk modell kunne benyttes til å beskrive pustemønsteret ved arbeidsbelastningstest med progressivt økende belastning til utmattelse. Lavere lungefunksjon var relatert til lavere pustekapasitet.

I den tredje studien ble maksimalt oksygenopptak målt to ganger med 4.5 års mellomrom hos 63 personer med KOLS. Oksygenopptaket var redusert, og mest hos de med alvorlig KOLS og de som fortsatte å røyke i observasjonstiden. Maksimal pustekapasitet ble lavere og også her viste det seg at reduksjonen var størst hos de med dårligst lungefunksjon.

Personalia:
Bente Frisk (f. 1965) er utdannet ingeniør fra Trondheim ingeniørhøgskole i 1986, fysioterapeut fra Høgskolen i Bergen i 1993, og cand. san, fra master i helsefag, studieretning fysioterapivitenskap, Universitetet i Bergen i 2004. Doktorgradsarbeidet utgår fra Klinisk institutt 2, Universitetet i Bergen, og er finansiert av Høgskolen i Bergen. Professor Einar Thorsen har vært hovedveileder, og professorene Jon A. Hardie, Birgitte Espehaug, Liv Inger Strand og Rolf Moe-Nilssen har vært medveiledere.