Overser vi farlig overvekt hos barn?

Kroppsmasseindex (KMI) er et vanlig mål for overvekt. Det er vist at KMI-grensene for overvekt overser inntil 25 prosent av barn med for høy fettprosent. KMI er ikke et direkte mål på fettmengde og påvirkes bl.a. av muskel- og skjelettmasse. En normal økning i KMI gjennom barndommen gjenspeiler vekst i alle typer vev. Ensidig bruk av KMI som et mål på overvekt i barnebefolkningen vil kunne underestimere endringer i fettmengde, fettfordeling og helserisiko. Underhudsfett er et mer direkte mål på fettmengde og fettfordeling og kan måles ved hudfolder. Fettlagring rundt magen er assosiert til økt risiko for sykdommer og tidlig død, og kan måles ved bukomfang.

Brannsether-Ellingsen har studert ulike vektrelaterte kroppsmål hos barn. Hun har utviklet vekstmodeller for bukomfang, buk-for-høyde-ratio og for to vanlige hudfolder, og har beskrevet fordelingen av disse blant norske barn. Videre har hun studert hvilke verdier av disse variablene som best beskriver overvekt og fedme, basert på KMI-grensene. Dette arbeidet danner en plattform for videre forskning på fett-trender og sammenhenger mellom fettfordeling og helserisiko. Vekstmodellene kan brukes i klinisk arbeid.

Det er mulig at vektrelaterte variabler utenom KMI vil være mer nyttige for å si noe om fettfordeling og risiko ved normal vekt og moderat overvekt, men dette bør studeres nærmere. Brannsether-Ellingsen fant at tunge barn hadde større årlige endringer i KMI enn lettere barn. Ved hjelp av assosiasjonen mellom påfølgende målinger angitt i standardiserte verdier (KMI SDS) foreslår Brannsether-Ellingsen en metode (conditional change) for å evaluere størrelsen av KMI-endringer hos barn. Ved å implementere denne metoden i en elektronisk vekstjournal, vil man kunne få et tidlig signal på en unormal KMI-økning.

Personalia:

Bente Brannsether-Ellingsen (1966) avla medisinsk embetseksamen ved Universitet i Tromsø i 1994. Hun er spesialist i barnesykdommer og arbeider som overlege ved Barneklinikken, Stavanger Universitetssjukehus. Doktorgradsarbeidet utgår fra Klinisk Institutt 2 ved Universitetet i Bergen (UiB) og er finansiert med stipend fra UiB, med støtte fra Stavanger Universitetssjukehus. Hovedveileder er postdoktor Pétur B. Júlíusson, medveiledere er professor Robert Bjerknes, og ph.d. Matieu Roelants.