Mager sjømat kan redusere risiko for sykdom

Forekomsten av hjerte- og karsykdommer og type 2-diabetes er høy både i Norge og resten av verden. Det er derfor et viktig folkehelsetiltak å vektlegge forebygging av disse to livsstilssykdommene. De nasjonale kostanbefalingene sier at befolkningen generelt bør spise mer fisk.

Inntak av omega-3-fettsyrer fra fet fisk reduserer risikoen for hjerte- og karsykdom. Nyere forskning indikerer at i tillegg til fet fisk kan også mager sjømat ha gunstige effekter. Vi ønsket gjennom studien å undersøke om mager sjømat påvirker nivået av fett og sukker i blodet hos friske mennesker.

Halvparten av deltakerne ble tilfeldig utvalgt til å spise en diett der 60 prosent av proteininntaket kom fra mager sjømat (torsk, lyr, sei og kamskjell), mens den andre halvparten spiste 60 prosent av proteinene fra andre kilder (kylling, svin, okse, egg og magre melkeprodukter). I forsøksperioden ble også all annen mat, både type og mengde, regulert i henhold til forsøksdesignet. Etter fire uker på diett, hadde deltakerne en pause i forsøket før de fulgte den andre av de to intervensjonsdiettene de neste fire ukene. Bortsett fra proteinkildene, var diettene balanserte med like mengder marint omega-3, fiber og andre næringsstoffer.

Etter fire uker på en diett rik på mager sjømat var kolesterolprofilen og fettstoffnivåene (triglyseridene) bedret. Intervensjonen endret ikke nivåene av glukose- eller insulin i blodet. Derimot ble nivåene av C-peptid og laktat, som begge kan være markører for regulering av blodsukker, reduserte etter intervensjonen med mager sjømat.

Doktorgradsarbeidet konkluderer med at inntak av mager sjømat reduserte triglyseridnivåene, forhindret forverring av kolesterolprofilen og forandret sukkerforbrenningen hos friske mennesker. Mager sjømat kan dermed ha en forebyggende effekt mot utvikling av hjerte- og karsykdom og type 2-diabetes.

Personalia:

Eli Kristin Aadland er fra Arna. Hun er utdannet faglærer i ernæring, helse og miljøfag og hovedfagskandidat fra Høgskolen i Akershus. Doktorgradsarbeidet ble utført i et samarbeid mellom NIFES, Høgskolen i Bergen, Universitetet i Bergen, Universitetet i Laval og Aarhus universitet under veiledning av Ingvild Eide Graff (NIFES), Bjørn Liaset (NIFES), Hélène Jacques (Universitetet i Laval, Canada), Asle Holthe (HiB) og Gunnar Mellgren (UiB). Doktorgraden utgår fra Klinisk institutt 2, UiB.