Aldring i kulturhistorisk perspektiv: Litteratur, medisin, psykologi, juss

Vi lever i en overgangstid i aldringens historie, en tid som er kjennetegnet av motstridende diskurser og definisjoner, ikke bare når det gjelder alderdommens grenser, men også eldre menneskers rettigheter og plikter.

I Vesten dominerer ungdomskulturen. Men livsutsiktene blir stadig forlenget, og forestillinger om at aldring lar seg "kurere" medisinsk eller "reparere" teknologisk skaper helt nye fremtidsvisjoner for de sene livsfaser. En dypere, videre og mer kritisk forståelse av alderdommen før og nå, er nødvendig for å motvirke forenklende kollektive holdninger av den typen som idag svinger mellom ekstrem optimisme og skam, mellom reklameidealer om "vellykket" aldring og pessimistiske hentydninger til alderdommens unevnelige redsler.

Vårt tverrfaglige prosjekt søker å forstå subjektive og symbolske dimensjoner ved menneskelig aldring, særlig slik de er representert i ulike former for vestlig litteratur fra førmoderne tid og frem til idag. Hensikten er å avdekke kulturelle og vitenskapelige premisser for skiftende forestillinger og ideer om hva det vil si å være gammel.

På grunnlag av litterære, men også medisinske, psykologiske, og juridiske diskurser, og med særlig fokus på det eldre individs selvopplevelse og identitet, analyseres utvalgte eksempler på aldringens psykologi, filosofi og retorikk. Ved å bidra til en alderdommens kulturhistorie, vil prosjektet også skape en større bevissthet om de motstridende forestillinger om aldring som lever side om side i multikulturelle samfunn, om tradisjoner og tradisjonsbrudd knyttet til denne livsfasen og hvordan de preger eldre menneskers ulike vilkår.