Professor emeritus Gunnar Håland fyller 80 år

Fra studentliv i Oslo til karriere i Bergen

Professor emeritus Gunnar Håland fyller 80 år 8. februar. Gunnar var student ved Institutt for sosialantropologi i de første årene etter det ble opprettet i 1965. Han kom da fra en studenttilværelse i Oslo (fra 1957), der han møtte fagets gründere og lot seg inspirere av dem. Men grobunnen for en interesse var nok allerede lagt i hans barndoms Håland på Randaberg, og også hans tidlige FN-tjeneste i Gaza ble viktig. Dette påvirket valg av studiefag etter han returnerte til Oslo i 1959, og noe senere traff sin ektemake, Randi. Disse to skulle etter hvert bli et antropologisk-arkeologisk «radarpar» ved universitet i Bergen, kanskje særlig kjent for Bind 1 i Aschehougs verdenshistorie som de skrev sammen. Den hadde tittel «I begynnelsen var ordet» og har kommet i flere opplag, det første i 1982. 

I Oslo studerte Gunnar historie, statsvitenskap og sosialøkonomi. Antropologi kom etterpå, med inspirasjon fra forelesninger han fulgte på faget, som endte i et grunnfag. Og i en flytting til Bergen, der faget var under etablering, men der den første kontakten ble med Chr. Michelsens Institutt. Han ble dermed også med i det fag- og institusjonsbyggende arbeidet  Fredrik Barth og Just Fåland stod midt oppi, den første på antropologi ved UiB, den andre på anvendte utviklingsstudier ved CMI.

I Bergen begynner så den karriere vi kjenner. Han ble i 1965 rekruttert som student av Fredrik Barth til å gjøre feltarbeid i Sudan, i Darfur, der han forfulgte sine interesser i kombinasjonen mellom bønder og nomader, kultur og økonomi. Og ved retur til Bergen i 1966 ble han kandidat til en stilling ved instituttet og ble dermed del av generasjon nummer to i norsk sosialantropologi. The rest is history.

Med feltmateriale som utgangspunkt

Hans forskning i Darfur ble til en klassisk artikkel i Barths «etnisitetsbok» om hvorfor noen Fur-bønder i regionen levde som Baggara nomader. En analyse som var basert på økonomiske forhold, men som også viser en begynnende interesse for kulturelle spørsmål. Her ser vi spiren til en livslang fasinasjon for humanøkologiske problemstillinger innen en antropologisk og kulturhistorisk ramme. Alltid basert i feltarbeid og feltmateriale. Ikke bare fra Sudan men fra en rekke steder i Øst-Afrika, og etter hvert også  i Asia (f.eks. Nepal, Bangladesh, Kina og Thailand).

Kjennetegnet er et pågående arbeid med en langvarig grunnlagstematikk i kombinasjon med komparativ tenking. Noe som fremdeles engasjerer Gunnar,  mange år etter formell pensjonering. I de senere år har han vært engasjert både i problematikken omkring samspillet mellom globale og lokale prosesser i deres økonomiske, politiske og informasjonsmessige dimensjoner, og også forholdet mellom moralske forpliktelser i personlige relasjoner og byråkratisk organisasjoner.

En annen rød tråd er hans anvendte engasjement. Mellom 1965 og 1985 var han engasjert i en serie anvendte aktiviteter for ulike bistands organisasjoner (FAO, ILO, Verdensbanken, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, IFAD). Og det var ikke bare konsulentrapporter som kom. Gunnar brukte slike oppdrag til alltid å arbeide videre med sine basiske problemstillinger. Dermed ble oppdragene en kombinasjon av grunnforskning og anvendt forskning, der oppdragene i seg selv gav tilgang til land og områder det ellers ville være vanskelig å komme inn i. Det kommunistiske Sør Jemen kan stå som eksempel på det, der stedet er nytt og eksotisk men der tematikken er velkjent, relasjonen mellom bønder og nomader i Hadramaut.  Og oppdrag kunne også føre til en forsterket kritikk av bistandsorganisasjoner, der en evaluering på Maldivene kan stå som eksempel på hans kritiske blikk på effektene av bistand.

Institusjonsbyggeren

Men Gunnar Håland var også institusjonsbygger. Hans virke inneholder en rekke samarbeidsrelasjoner med universiteter i Sør. Begynnelsen er også her i Sudan. Det hele begynte med et toårsopphold ved University of Khartoum (UofK), fra 1971 til 73, der han kunne undervise sudanesiske studenter, fortsette med Darfur og sine grunnforskningstemaer, og også initiere og organisere forskningsprosjekter der stab og studenter fra Bergen og Khartoum deltok. Fra midten av 1970-tallet var han også leder av det samfunnsvitenskapelige teamet ved International Livestock Centre for Africa (ILCA) i Addis Ababa, et arbeid som bragte han til prosjekter i Etiopia, Mali, Nigeria og Kenya.

Igjen står det tverrfaglige og det anvendte sentralt og han samarbeidet med økologer, husdyrspesialister og økonomer. Mange studenter fikk nyte godt av denne entreprenørvirksomheten og det ble en del av inntoget av en «generasjon tre» av antropologer i Bergensmiljøet. Denne «generasjon tre» finner vi i dag igjen både ved instituttet og ved Chr. Michelsens Institutt. For Gunnar var også entreprenør i Bergen, for eksempel i en periode da han etter ILCA-perioden (fra 1980) var ansatt ved Chr. Michelsens Institutt der han fikk utfolde seg i mange anvendte sammenhenger og etablerte en nær og varig relasjon mellom Institutt for sosialantropologi og CMI.

Han initierte også nye og viktige studentorienterte grep ved instituttet. Fra Sudan-tiden står det såkalte «Comparative Production System» - kurset frem som viktig, der yngre forskere som også hadde erfaring fra anvendt arbeid i sine hjemland fikk et års masterkurs i Bergen. I perioden etter oppholdet ved CMI , fra 1985, ble han utnevnt til prosessor i «utviklingsantropologi» ved instituttet i Bergen, og fortsatte sitt studentorienterte virke der. Særlig viktig var et nytt M.Phil-kurs i Human Ecology ved Tribhuvan University i Kathmandu, i Nepal. En ide og et initativ som han også bragte til instituttet i Bergen da han etablerte et engelskspråklig M.Phil-kurs ved instituttet der tematikken var humanøkologi i brei forstand, og der han kunne hente studenter fra alle sine samarbeidsinstitusjoner til et to-årig masterkurs ved instituttet i Bergen. 

Tverrfaglige samarbeidsrelasjoner

Felles for alle disse aktiviteter var at det skapte faglig utvikling gjennom ny feltbasert forskning der tematikkene alltid var relatert til utviklingsproblemer i de respektive land, der tematikkene ofte var tverrfaglige og der samarbeidsrelasjoner til universiteter og forskningsinstitusjoner i Sør stod sentralt, og et viktig mål var å bygge egen kompetanse innen disse institusjonene. I denne perioden ser vi samarbeidene med Bangladesh, India, Nepal og Kina utvikle seg, i tillegg til relasjonene i Afrika og etter hvert også Latin Amerika.

Studenter fikk utdanning og samarbeidsrelasjoner ble bygget, både institusjonelt og personlig. Og det må nevnes at de fleste av disse aktivitetene ble finansiert av norske bistandsmidler og representerer en fruktbar kobling mellom universitetsbasert forskningssamarbeid og ekstern finansiering. Basert på dette utviklet Gunnar miljøer mange steder der stab og studenter ikke bare drev med «anvendt antropologi» men også det som i gamle dager var kjent som «generativ planlegging». 

Og da vi fikk fokus på studentutveksling ved de norske universitetene utover 2000-tallet, så markerte Gunnar seg også der, ved å initiere og drive frem kurs for utviklingsstudenter ved to kinesiske universiteter, der norske og kinesiske studenter samarbeider i ettsemesters bachelorstudier ved Fudan University i Shanghai (fokusert på globaliserings problematikk) og ved Yunnan Nationalities University i Kunming (fokuser på etnisitetsproblematikk).

Radarparet Randi og Gunnar

Men vi må ikke glemme «radarparet» Randi og Gunnar Håland. En arkeolog og en antropolog som delte en kulturhistorisk fasinasjon for distribusjonen av menneskelige livsformer i tid og rom. Slikt blir det resultater av. Vi har nevnt én milepél allerede, Bind 1 i Aschehougs verdenshistorie. Allmenne spørsmål som familie, makt, språk, religion, kunst, krig og kjønnsdifferensiering ble diskutert i forhold til tilgjengelig arkeologisk materiale men hele tiden også med en undring over de prosesser som hadde ledet til ulik sosio-kulturell utvikling i jordens regioner og hvordan de kunne begrepsfestes. Senere kommer en serie fellespublikasjoner om mer spesifikke temaer. Og at de felles arbeidene ble verdsatt ser vi gjennom tildelingen av Kongens fortjenestemedalje i gull de begge fikk i 2007. Samme år ble Gunnar Håland pensjonist.

Og nå fyller han altså 80 år. Han og Randi bor nå delvis i Stavanger, men med hyppige besøk til Bergen. I skrivende stund er han her i forbindelse med besøk av kollegaer fra Fudan University i Shanghai. For å diskutere kultur og etnisitet. Så aktiviteten er det ikke noe å si på, og fasinasjonen over hans sentrale faglige interesseområder har ikke avtatt med årene. Han spekulerer fremdeles på det Malinowski omtalte som «the hold which life has on Man».

Venner og kollegaer ved institutt for sosialantropologi gratulerer så mye med dagen den 8. februar, og ønsker mange gode og aktive pensjonistår videre.