Barns ulike møter med kunst og kultur. Hvordan barn fra en bydelskole i Bergen møter Den kulturelle skolesekken.
Hovedinnhold
Av Heidi Beate Aasen
Veileder: førsteamanuensis Eldar Bråten
Masteravhandlingen tar for seg en 3. klasses møter med skolen og med Den kulturelle skolesekken (DKS). DKS er en kulturpolitisk ordning som skal gi barn og ungdom gratis kunst- og kulturopplevelser gjennom grunnskolen og i videregående skole. Masteravhandlingen har jeg gjort som del av en større forskningsinnsats ved Uni Rokkan i samarbeid med Høyskolen i Bergen. Forskningen er gjort i forbindelse med en utlysning fra Kulturdepartementet som ønsket forskning på DKS for å videreutvikle ordningen.
I denne sammenheng har jeg sett på barna sine møter med skolen og DKS, og hvordan de ulike aktørene (elever, lærere, kunst- og kulturformidlere) samhandler og hvilke roller de inntar i klasserommet og i implementeringen av DKS. I analysen tar jeg i bruk Goffman sin teori om roller. Barna inntok på skolen elevrollen på ulike måter, og jeg fremstiller fire grove elevtyper som kan presentere noen mønstre som gikk igjen i klasserommet. Det viste seg at barna inntok mer eller mindre de samme selvpresentasjonene også i DKS og jeg argumenterer for at årsaken til dette ligger i at møtene med DKS er mye lik deres møter med skolehverdagen. Deretter illustrerer jeg hvilke roller de voksne inntar i DKS, samt rammene og innholdet i formidlingen.
Videre analyserer jeg lærerne og kunst- og kulturformidlernes disiplinerende rolle i DKS som maktutøvelse, og flere av barna sine handlinger som motstand mot maktutøvelse og disiplinering fra de voksne. Jeg bruker her Foucault sin poststrukturalistiske teori om makt og motstand.
Ved å se på samhandlingen som skjer i implementeringen av DKS ut i fra et slikt perspektiv kommer det frem at barna er handlende aktører som er med på å reforhandle kontekst og skape mening i egen hverdag. Ettersom barna er handlende aktører i egen hverdag kommer jeg til slutt i oppgaven med noen praktiske anbefalinger om hvordan DKS kan videreutvikles til å skape bedre møter for flere barn og unge.