"Visdom hører steder til". En studie om landskap og stedliggjøring av islandskhet

Masteroppgave levert ved Institutt for sosialantropologi, våren 2014.

Av: Karin Lillevold
Veileder: Førsteamanuensis Mary Bente Bringslid

Oppgaven utforsker nasjonal tilhørighet på Island med utgangspunkt i verdensarvstedet Thingvellir Nasjonalpark. Dette er stedet hvor det Islandske parlamentet ble opprettet i år 930. I tillegg til sin unike kulturhistoriske posisjon, har landskapet på Thingvellir spesielle geologiske trekk som er særegent for Island. Slik sett er Thingvellir nasjonens fødested både nasjonalhistorisk og geofysisk. Oppgaven min utforsker hvordan islandskhet blir uttrykt gjennom relateringer til landskapet og forståelser av den islandske naturen.

Thingvellir er et sted med stor symbolsk mening for islendinger. Det er nasjonalstatens seremonisted, og et hellig sted for islendinger. Landskapet på Thingvellir kan ses som et fortellende landskap fordi det ligger mange historier og legender innvevd i det; det er et sted hvor «wisdom sits in places» (Basso: 1996: 67). Det finnes egentlig ingen fysisk konstruerte minnesmerker på stedet. Derfor argumenterer jeg, ved å bruke Connertons (2009) begreper, at landskapet er mer locus enn memorial; det er omgivelsene i landskapet selv som er kilden til minnene om fortiden. Landskapet er en formidler. Naturen på Thingvellir er også konkret levende gjennom den aktive geologien hvor kontinentalplatene beveger seg fra hverandre. Dette gir en spesiell følelse av at landskapet har agens. Derfor er Thingvellir et særlig interessant sted å betrakte dualismen kultur og natur som jeg her setter spørsmålstegn ved gyldigheten av. De to aspektene må betraktes som en helhet, hvis ikke får man et meningstap av stedet. Mye tyder på at UNESCO-statusen feiler i å betrakte denne helheten gjennom kun å anerkjenne de kulturhistoriske aspektene. Derfor synes verdensarvstatusen å være en litt inadekvat status på det lokale nivået.

Thingvellir er også et av de mest besøkte turistattraksjonene på Island; et såkalt «must-see». Men turistene tråkker ned stedet og de kan betraktes som en profan dimensjon i islendingenes hellige sted. Islendinger jeg snakket med hevdet at turistene ikke vet hva de ser på, fordi de ikke har de samme lokalkunnskapene om det islandske landskapet som islendingene har. Jeg viser hvordan islendingene forsøker å beholde definisjonsmakten over sitt sted som et «locus». Thingvellir kan ses som en presentasjon av islandskhet, og slik sett er stedet et symbol på islandsk tilhørighet.