Lesbisk identitet i Mexico City. Kjønnsdiskurser, diskriminering og rettighetskamp

Masteroppgave levert ved Institutt for sosialantropologi, våren 2014.

Av: Gina Bidne Nævdal
Veileder: Postdoktor Anette Fagertun

Basert på feltarbeid i Mexico City mai til oktober 2013 drøfter jeg i denne oppgaven lesbisk identitet med et fokus på hvordan lesbiske kvinners identitet og praksis blir formet av ulike diskurser om kjønn.

Jeg hevder at machismo og katolisisme sammen produserer den hegemoniske modellen for kjønn i Mexico, den «heteronormative» og at den egalitære og rettighetsorienterte diskursen blant politiske aktivister og NGO-er utfordrer denne. Marginalisering og diskriminering av lesbisk identitet er sentrale tema i oppgaven og ut fra perspektiver på heteronormativitet, ser jeg på hvordan kategorier som brukes om og av lesbiske er virksomme i formingen av lesbisk identitet.
Lesbiske politiske aktivister forkaster heteronormative kategorier og tar i bruk egne kategorier fordi disse er verdinøytrale og betydningsfulle for dem, mens lesbiske ikke-aktivister ikke er komfortable med noen av kategoriene for lesbisk. Ikke-aktivister tar innover seg de heteronormative sosialiserte referanserammene og frykter å stigmatiseres som «unormale» og dermed miste aksept, jobb, familie, venner og trygghet. Kategoriene er altså ikke verdinøytrale og tilhører derfor diskurser rundt det «normale» og «unormale» i Mexico, der det heteronormative representerer det normale. Jeg hevder at kategoriene tilhører ulike diskurser som «tilbyr» mine informanter ulike subjektposisjoner de kan ta opp eller forkaste i sin identitetsbygging (Moore 1994). Den heteronormative kjønnsmodellen tilbyr ikke verdifulle subjektposisjoner for lesbiske kvinner på ulike sosiale arenaer fordi homofobi i Mexico ikke er rettet mot kun den seksuelle orienteringen i seg selv, men mot de som bryter normene for kvinnelig og mannlig oppførsel. Mange lesbiske kvinner skjuler derfor sin seksuelle orientering og fremstår som heterofile i møte med andre. Således er de også med på å reprodusere den dominerende kjønnsmodellen.

Videre diskuterer jeg hvordan den hegemoniske modellen for kjønn også former statlige institusjoner og praksiser og at lesbiske kvinner frarøves rettigheter, eller må kjempe for, rettigheter de i utgangspunktet har som borgere. Jeg hevder at staten verdsetter visse grupper i en befolkning mer enn andre og rangerer befolkningsgrupper etter hvilken verdi de tenker at disse gruppene har. I likhet med heteronormativitetsmodellen i Mexico, rangeres mine informanter som av lav verdi og kan dermed sies å ha «gradert citizenship» (Ong 2000).

Avslutningsvis viser jeg i hvordan lesbiske kvinner gjennom et globalt rettighetsperspektiv utfordrer den heteronormative kjønnsmodellen ved å bruke de universelle menneskerettighetene for å fremme sine krav om like rettigheter. Press fra globalt hold anses som en av de viktigste faktorene for å presse stater til forandre sine maktstrukturer både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Selv om menneskerettighetene ofte kan være diffuse og er rettledende for hvordan mennesker skal behandles, er det gjennom NGO-er og med internasjonal støtte lettere for lesbiske kvinner i Mexico å få gjennomslag for sine krav.