Grasrotaktivisme, olje og staten i Venezuela

Avhandlingen er basert på en langvarig etnografisk studie av forholdet mellom innbyggerne i slumbydeler (barrios) i Venezuelas hovedstad, Caracas, og den venezuelanske staten under avdøde president Hugo Chávez sin regjeringstid.

Et hovedargument er at landets politiske radikaliseringsprosess, ofte kalt den bolivarianske revolusjonen, må forstås som et forsøk på å bygge en ny politisk og moralsk samfunnsorden etter at den elitestyrte, nyliberale samfunnsmodellen spilte falitt fra 1980-tallet og fremover. Et overordnet fokus er å analysere hvordan Venezuelas oljerikdom, og landets posisjon i den globale kapitalistiske økonomien, har formet landet både strukturelt og kulturelt, og særlig hvordan «oljestaten» har blitt opplevd fra de fattiges synspunkt.

Avhandlingen utforsker de dypereliggende årsakene til den politiske polariseringen mellom regjeringens tilhengere og motstandere, og argumenterer for at Chávez’ popularitet blant de fattige hovedsakelig bunnet i at de for første gang opplevde å ta del i samfunnet som legitime medborgere.  Begrepet «a Bolivarian space» blir brukt for å analysere hvordan ideer og praksiser knyttet til deltagende demokrati, sosial rettferdighet og nye former for identitetspolitikk blir formet gjennom samhandling mellom grasrotaktivister, statsapparatet, og politiske ledere.

Avhandlingen fokuserer særlig på de grasrotstyrte nabolagsrådene (consejos communales) og deres arbeid med å skape sosial utvikling i slumbydelene, og viser kompleksiteten og utfordringene knyttet til å sette nye politiske reformer ut i live. Avhandlingen problematiserer hvordan historisk formede ideer og praksiser knyttet til «korrupsjon», «klientelisme», «individualisme», «paternalisme», «prangende forbruk», og «oljerikdom» blir aktualisert i politisk diskurs og daglig samhandling, og argumenterer for at «sosial endring» må forståes som et komplekst samspill mellom historiske samfunnsstrukturer, sosio-politiske maktrelasjoner og kulturelt betingede ideer.