Hva om Ole Brumm må velge

Landbruksminister Sylvi Listhaug vil redusere jordbruksstøtten. Og det er med god grunn. Støtten, som er bevilget siden begynnelsen av oljealderen, tilsvarer - om midlene heller hadde vært satt på konto - 40 prosent av Oljefondet.

Årlig er støtten på over 20 milliarder kroner, eller vel en halv million per bonde. Om Norge står overfor den siste olje, kan ikke dette fortsette.

 Listhaug er tydelig på hvordan hun vil redusere støtten. Støttebehovet skal reduseres ved å produsere maten mer effektivt. Og hun har helt rett i at produktiviteten i norsk jordbruk kan økes kraftig ved å produsere på større gårdsbruk og ved å samle mer av produksjonen i sentrale strøk. I den retning trekker mange av hennes forslag: tilskudd som i mindre grad begunstiger småbruk i distriktene, økte konsesjonsgrenser, større regioner for omsetning av melkekvoter og mer fleksibel omsetning av jordbrukseiendommer.

 Bøndene er - paradoksalt nok - enige med landbruksministeren om det overordnede målet for støttepolitikken: å legge til rette for høy norsk produksjon av mat. Men mens Listhaug vil at maten skal produseres effektivt, vil bøndene det motsatte. Ikke bare skal matproduksjonen være høy, men den skal skje på små og ineffektive gårdsbruk i hele landet.

 La oss nå - som et tankeeksperiment - anta at dagens Ole Brumm-politikk ikke lar seg videreføre, slik at spørsmålet blir hvordan en skal få mest mulig jordbruk ut av - la oss si - halvparten av dagens støtte?

 Det åpne spørsmålet er da om bøndene vil velge:

• Produksjonslinjen, den rådende politikk vektlegger volumproduksjon, som Listhaug allerede har begynt å tilpasse til en mer realistisk fremtid med lavere støtte, eller

• Fellesgodelinjen, som handler om at bøndene heller betales for å forsyne miljøtjenester, som velstelt landskap, jordvern og biodiversitet, mens maten i større grad importeres.

Ved produksjonslinjen vil mye av dagens volum kunne opprettholdes. Men kravet til lavere støtte vil bety at det meste av produksjonen vil skje på store bruk i sentrale strøk, mens inn- og utmark i distriktene vil gro igjen. Spørsmålet er om dette er en fornuftig politikk - når billigere og minst like god mat kan kjøpes fra andre land? Og hvis norske forbrukere «bare må» ha norsk mat, vil vel norsk produksjon overleve markedstesten uten støtte og beskyttelse?

 Befridd fra lenken til ulønnsom volumproduksjon, vil fellesgodelinjen gjøre det mulig å holde jordbruksarealet åpent og velpleid med mye lavere støtte enn i dag. Dagens produksjonsstøtte finansierer nemlig i stor grad kapitalutstyr, kraftfôr og kunstgjødsel som vil spares ved fellesgodelinjen. For eksempel mottar et typisk melkebruk i Nord-Norge på 400 dekar vel én million i årlig støtte for å dekke slike kostnader. Det er åpenbart at landskapet kan holdes i god stand til en lavere pris enn 2500 kroner per dekar.

 Landeiere kan betales direkte for å holde areal og eiendom i hevd etter bestemte kriterier, som å hindre gjengroing, verne dyrkbar jord, holde et minimum av dyr på beite og vedlikeholde steingjerder, nostalgiske attributter og tradisjonell byggeskikk. Deler av betalingen kan også målrettes til spesielt verdifulle arealtyper, som kystlynghei og kulturmark.

 Direkte støtte til miljø- og kulturlandskapstjenester, heller enn produksjonsstøtte, er blitt mer og mer vanlig i andre land, spesielt i Østerrike, England og EU forøvrig. Tjenestene bidrar til å underbygge tilleggsnæringer som turisme, opplevelsesbaserte tjenester og nisjeprodukter, som i takt med høyere inntektsnivå møter stigende etterspørsel. Mens store deler av distriktene har natur og tradisjon som ligger til rette for slike tjenester, passer naturen sørgelig dårlig for effektiv produksjon av standardiserte jordbruksvarer.

 Men enn så lenge har bøndene - ved å insistere på produksjon som hovedmål - valgt produksjonslinjen. Etterhvert som budsjettkravene strammer seg til fremover, kan det vise seg at bøndene dermed samtidig har valgt Listhaugs politikk. Politikken vil sikre mer effektiv produksjon av mat i Norge. Men samtidig vil den forsterke en utvikling som har pågått fra lenge før Listhaugs regjeringstid - gjengroing og forfall av jordbrukseiendommer i distriktene. Å ikke velge, er også et valg!