Biokjemiske faktorer ved dykking
Ronja Hesthammer disputerer 22.11.2019 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: "Tetrahydrobiopterin and nitric oxide synthesis after exposure to hyperoxia and simulated diving. An experimental study in human endothelial cells and healthy humans".
Main content
Trykkfallsyke ved dykking kan gi alvorlige langtidseffekter. Signalmolekylet nitrogenoksid har blitt vist å redusere antall gassbobler som dannes ved dykking, og dermed redusere risikoen for trykkfallsyke. Produksjonen av nitrogenoksid er avhengig av kofaktoren tetrahydrobiopterin (BH4), som lett oksideres til produkter som ikke støtter produksjonen av nitrogenoksid. Dykking involverer høyere oksygenkonsentrasjoner enn normalt, det er derfor sannsynlig at kofaktoren BH4 oksideres, som da kan føre til nedsatt produksjon av nitrogenoksid og dermed økt risiko for trykkfallsyke.
Hesthammer har etablert en metode for å måle produksjonen av nitrogenoksid i intakte blodkarceller. Studier på blodkarceller eksponert for økte oksygenkonsentrasjoner og simulerte dykk i trykkammer viste at på tross av oksidering av kofaktoren BH4, forble produksjonen av nitrogenoksid relativt høy. Ingen korrelasjon ble påvist mellom BH4 nivåer og produksjonen av nitrogenoksid. Derimot bekrefter resultatene en doseavhengig nedgang av BH4 ved økte oksygenmengder, og viste at antioksidanten vitamin C har en positiv effekt på nivåer av BH4.
En studie på friske forsøkspersoner eksponert for økt oksygenkonsentrasjon viste at nivået av BH4 i blodprøver går ned, men at disse verdiene ikke korrelerte med den observerte nedgangen av nitrogenoksid i utpust hos forsøkspersonene.
Samlet sett tyder funnene på at andre faktorer enn BH4 også spiller en viktig rolle for produksjonen av nitrogenoksid. Arbeidet er et steg på veien mot kartlegging av biokjemiske mekanismer som kan ha betydning for skadeeffekter ved dykking.
Personalia
Ronja Hesthammer (f.1990) kommer fra Drøbak i Akershus. Hun fullførte sin mastergrad i bioteknologi ved NTNU, Trondheim i 2014. Doktorgradsprosjektet ble gjennomført ved Yrkesmedisinsk avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus, i samarbeid med Klinisk institutt 2 ved UiB. Prosjektet ble finansiert av Norges Forskningsråd gjennom PETROMAKS2-programmet. Hovedveileder har vært professor Asbjørn Svardal, og biveiledere har vært dr.philos. Rune Djurhuus og professor Einar Thorsen.