Hvem eier fotografiet
Av Åsne Digranes.
Main content
I Billedsamlingens arkiv finnes det flere bilder med samme motiv. Bildene ser like ut,men sammenlikner vi dem, viser det seg likevel at forandringer er gjort. Bildene kan ha forskjellig størrelse, noen er trykt, kolorert, mens andre kan være sterkt beskåret. Ofte mangler fotografens navn, mens bare kortforleggerens navn er kjent.
Bildet jeg har valgt er et folkelivsbilde fra Digranes i Hardanger, fotografert av Knud Knudsen. Det har i Knudsens salgskatalog fått tittelen « Parti fra Hardanger (Høtransport paa Stræng)». Fotografiet viser et gårdsmiljø med to menn som står på bakken ovenfor en låve. Blikket er konsentrert om diagonalen i bildet, en løypestreng med en høyball som blir sendt ned mot gården. Det samme motivet finner vi igjen på et trykt postkort. Denne utgaven er sterkt beskåret. Vi er kommet nærmere inn på hovedmotivet, mennene og høyballen. Fotografens navn er tatt bort og bildet har fått en annen tittel: «Odda, Hardanger, Norge. Høsending». Dette kan illustrere et problem som mange av de eldre fotograf ene møtte: Etter hvert som turisttrafikken økte fra 1870-årene og fremover, ble det lønnsomt å selge fotografier til turistene som kom til Norge. Forleggere forsøkte å få eneretten til mange fotografers bilder.
En av de første og største forleggere var Richard Andvord i Christiania, som hadde eneretten til Axel Lindahls kjente landskapsog folkelivsbilder. En slik avtale gikk vel ofte for seg på redelig vis, men man kjenner eksempler på at enkelte kortforleggere misbrukte bilder en fotograf hadde tatt. Problemet ble tatt opp på flere møter i Fagfotografernes forening i 1890-årene. Den vanlige oppfatningen der var at fotografloven av 12. mai 1877 ikke beskyttet fotografenes eiendomsrett fullt ut. I møtereferat fra 25. april 1899 står det: «Fra hr. Knut Digernæs – Bergen var fremlagt en mappe med norske prospekter, der viste nødvendigheden af en kraftigere beskyttelse af fotografernes eiendomsrett.»
Loven gav fem års beskyttelse mot reproduksjon av fotografier når det på hvert eksemplar av bildet stod «eneberettiget», utgivelsesår og fotografens navn og bosted. Fagfotograf ene mente en beskyttelsestid på fem år var altfor kort. Dessuten var det lett å omgå denne loven. En person som ville reprodusere et beskyttet fotografi kunne skjære bort beskyttelsesmerket. Ved et uhell kunne et enkelt bilde komme i handelen uten at det var merket. Fotografiske Meddelelser nevner en rettssak i Munchen. Et fotografi ble ved en feil solgt uten merking. Et firma brukte dette bildet. Det ble rettssak, men fotografen tapte saken, og led et stort økonomisk tap.
De norske fagfotografene var svært opptatt av å få forbedret loven. Målet for dette arbeidet kommer klart til uttrykk i fotograf Worm Petersens foredrag i Fagfotografenes forening 5. november 1901: «Hvad der ved en eventuel revision af loven alene bør haves for øie er at beskytte det fotografiske fag og dets udøvere mod den personlige spekulation i udplyndring af de personer, der bærer fagets byrder.»
(Artikkelen har tidligere stått i BT 26. juni 1982.)