Home
Department of Social Anthropology
Antropologer i arbeidslivet

Karriereveileder for nyankomne flyktninger

Anna Koksvik Thorsen gir karriereveiledning til nyankomne flyktninger i Vestland fylke. - Gjennom utdannelsen min i sosialantropologi har jeg lært meg å tenke kulturrelativistisk. Dette er viktig for å forstå problemstillingene til flyktningene jeg møter og hva som er viktig for dem når de skal finne sin plass i det norske samfunnet, sier Anna.

Main content

Det beste med jobben min er at jeg får reise rundt til ulike steder og møte nye mennesker med forskjellig bagasje og problemstillinger. Det gjør hverdagen min variert og jobben mer motiverende!

Fullført grad: 2020

Kan du fortelle litt om arbeidet ditt? Hva er de konkrete arbeidsoppgavene dine?

Mine arbeidsoppgaver er å gi karriereveiledning til nyankomne flyktninger i Vestland fylke, som er en av fylkeskommunens lovpålagte oppgaver. Jeg reiser rundt i ulike kommuner der flyktninger har blitt bosatt, og gir veiledning både individuelt og i grupper. Min rolle er å informere om det norske utdanningssystemet og arbeidslivet, og å legge til rette for at hver enkelt kan ta informerte og gjennomtenkte karrierevalg. Dette krever at jeg setter meg inn i hver enkeltes situasjon og hjelper dem med å utforske hvordan de kan anvende sin eksisterende kompetanse i den nye konteksten de befinner seg i, eller tilegne seg ny kompetanse.

Hva er det beste med jobben din – og det mest utfordrende?

Det beste med jobben min er at jeg får reise rundt til ulike steder og møte nye mennesker med forskjellig bagasje og problemstillinger. Det gjør hverdagen min variert og jobben mer motiverende. Jeg er en person som kjeder meg veldig lett, og derfor passer det meg godt. Det skal også sies at jeg har fått oppleve vakre steder i fylket og trives med å ha samarbeidspartnere rundt om kring på disse stedene. Samtidig som resingen er noe av det jeg liker best, så kan det noen ganger føles litt ensomt og man savner mer team-arbeid.

Noe av det mest utfordrende med jobben min er at jeg må arbeide innenfor et lovverk og retningslinjer som jeg ikke alltid støtter. Selv om det kan være frustrerende å utføre oppgaver på en måte jeg ikke nødvendigvis ser som hensiktsmessig, kan man finne motivasjon i tanken på at man kanskje kan bidra til en endring med innsikten man har fra feltet og det kritiske blikket man har utviklet gjennom årene på universitetet.

Har du hatt andre stillinger/jobber etter endt utdanning?

Første jobben min etter endt utdanning var som integreringsrådgiver i Voss herad, som nå er min samarbeidspartner. Erfaringen derfra sammen med utdanningen min har gjort meg relevant for jobben jeg har i Fylkeskommunen.

Hva skrev du bachelor- og/eller masteroppgave om?

Masteroppgaven min handlet om å forstå hvordan mennesker i en township i Cape Town erfarte konsekvensene av boligpolitikk i Sør Afrika og arven etter apartheid. Det var en «politics from the ground» tematikk som handlet om fattigdom, kriminalitet og sosial mobilitet, og hvordan man forholder seg til håp og fremtid i en litt håpløs situasjon. Jeg hadde også fokus på hvordan mennesker utnytter sin kreativitet og ressursene rundt seg for å forbedre sin sikkerhet og økonomi.

Hvordan er utdannelsen din relevant for deg i arbeidslivet?

Gjennom utdannelsen min i sosialantropologi har jeg lært meg å tenke kulturrelativistisk. Denne tilnærmingen er et essensielt grunnlag for å kunne sette seg inn i andre menneskers perspektiver og situasjoner. Spesielt når du jobber med mennesker som kommer fra en annen kulturell kontekst og har en annen måte å forstå verden på, enn deg selv. Det er viktig for å forstå problemstillingene til flyktningene jeg møter og hva som er viktig for dem når de skal finne sin plass i det norske samfunnet.

Utdannelsen min har også lært meg at ikke all kunnskap mennesker har tilegnet seg gjennom erfaring og praksis kan utrykkes eksplisitt. Mange jeg møter har ikke formalisert kompetanse og kan være uvitende eller mangle begrep om den. Jeg tar med meg denne bevisstheten når jeg skal kartlegge personers ferdigheter og kunnskaper og har troen på at det er mye mer ressurser i et menneske enn det som kan avdekkes i løpet av et par timer med samtale.

Jeg har også fått bruk for den metodiske verktøykassen jeg fikk da jeg tok master i antropologi. Narrativ metode eller livshistorier er mye brukt i karriereveiledning for å utvikle selvinnsikt og refleksjon. Når det kombineres med karriereverktøy, tillater det enkeltpersoner å trekke fram ulike hendelser fra sin fortid for å konstruere sin identitet og fremtid. Jeg tenker at jobben min er på en måte å hjelpe folk med å gi mening til fremtiden sin i et nytt land.

Hvordan opplevde du overgangen fra studier til arbeidsliv? Har du noen tips til nåværende studenter?

Min opplevelse av overgangen fra studier til arbeidslivet er at det kan være vanskelig å gå fra en studiehverdag og et miljø man trives i, til å føle at man står på bar bakke og søker jobber. Det kan bli ganske krevende å fortsette jobbsøkingen etter flere avslag, selv om det er helt normalt når man er nyutdannet.

Mitt tips er å se etter flere muligheter eller prøve å skape dem selv. Da jeg startet jobbsøkingen i starten av 2021 var arbeidsmarkedet fremdeles preget av covid-19, og jeg valgte derfor å ta PPU for øke kompetansen og jobbmulighetene mine, i stede for å bare søke jobber, da dette var lite oppløftende på den tiden.

Det kan også være lurt å søke jobber i et utvidet geografisk område, dersom livssituasjonen tillater det. I distriktene kan det være mindre konkurranse om jobbene enn i større byer og derfor lettere å skaffe seg verdifull erfaring, som senere kan være en inngangsbillett til andre jobber.

Hvorfor valgte du å studere sosialantropologi?

Etter videregående opplevde jeg det vanskelig å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre resten av livet. Da jeg oppdaget at sosialantropologi, som jeg hadde hatt som valgfag på videregående var en egen studieretning, tenkte jeg: hvorfor ikke bare studere noe jeg synes er gøy, siden jeg likevel ikke klarer å bestemme meg for et yrke?

At utdannelsen var så lite yrkesrettet, var for meg både en befrielse og en frustrasjon. Men, jeg valgte å tenke at sosialantropologi var en relevant utdanning for et usikkert arbeidsmarked og en verden i stadig endring, og bare nyte tiden som student.

Hva synes du var det beste med studietiden ved UiB?

Jeg har vært heldig og fått venner for livet på UIB. Studietiden var en fase i livet der vi ble formet som de personene vi er i dag, både intellektuelt og sosialt. Jeg følte sterk tilhørighet i en mangfoldig gruppe med likesinnede og personer som var helt ulike meg selv, noe jeg opplevde som berikende. I tillegg fikk jeg fantastiske muligheter til å reise gjennom studietiden. Jeg gikk fra å aldri ha forlatt Europa til å tilbringe lengre perioder i Fiji og Sør-Afrika. Erfaringene jeg fikk der har også på mange måter vært med å forme meg som person.