Minneord for Torstein Solhøy

En bauta innen fagfeltet zoologisk økologi har gått bort. Torstein Solhøy var førsteamanuensis ved Institutt for biologi og hadde nylig gått av med pensjon da livet tok en brå slutt 7.februar 2013. Han fikk et kraftig hjerteinfarkt 2.januar, og gikk igjennom flere omfattende operasjoner før det ble klart at livet ikke sto til å redde. Han vil bli husket som en formidabel feltbiolog med store artskunnskaper og en dyp innsikt i samspillet i naturen. Solhøy var også en svært sosial person som hadde et stort nettverk av kolleger og venner i inn- og utland. Han gjorde en enorm innsats for studentene som en aktiv og energisk foreleser, emne ansvarlig og veileder. Mange vil huske ham som en særs gjestfri person som alltid bød på seg selv og hadde omsorg for de rundt seg. Solhøy etterlater derfor et stort tomrom og mange gode minner om en naturelsker som levde livet til det fulle.  

Solhøy ble født i Arendal i 1942. Etter å ha blitt immatrikulert ved Universitetet i Oslo begynte han studier ved Universitetet i Bergen i 1963 og ble senere engasjert som vitenskapelig assistent ved Zoologisk Museum, Universitetet i Bergen, i årene 1969-1976. I denne perioden var han i praksis daglig leder av evertebratprosjektet ved Stigstuv på Hardangervidda. Han ble tildelt graden cand.real. i 1976 for arbeidet med hornmidd (Oribatei) og kvitormer (Enchytraeidae) fra Stigstuv, og særlig fascinasjonen for hornmidd varte livet ut. Han ble i 1980 tilsatt som førsteamanuensis i zoologisk økologi ved Zoologisk Museum, som senere ble Zoologisk Institutt, og siden 2004 en del av Institutt for biologi. Med sitt sosiale vesen, store entusiasme og evnen til å gjøre enhver anledning til noe helt spesielt var han populær blant studentene. I løpet av de drøyt 30 årene ved UIB har han veiledet 15 doktorgradsstudenter og 69 hovedfag/masterstudenter. Interessene var mange og problemstillingene dertil mangfoldige, studentene forsket på alt fra hornmidd og snegler via salamander, løpebiller, sommerfugler og edderkopper til rype og jerv. Han hadde mange faglige kontakter over hele verden som ble gjerne involvert som med-veiledere for hans studenter, noe som bidro til at også studentene utviklet egne nettverk.  Solhøy likte å undervise og stortrivdes på feltkurs hvor han kunne dele sitt engasjement og kunnskaper om det biologiske mangfoldet. Han underviste og var ansvarlig for emner innen zoologisk systematikk, faunistikk og zoogeografi, zoologisk økologi, paleoøkologi, atferdsøkologi, jordbunnsøkologi og ikke minst vil han bli husket for å ha ledet de populære feltkursene på Finse, henholdsvis vinterøkologi og høyfjellsøkologi. Her gjorde han zoologien og økologien levende, men han passet også på at de mindre fjellvante hadde turutstyret i orden, og at badstua var varm når kvelden kom.

Solhøy trivdes mest av alt å være i felt og har gjennom årenes løp utført en rekke verdifulle feltundersøkelser både i Norge og andre land som har vært med på å bygge opp kunnskapen vi i dag besitter om det biologiske mangfoldet. På 60- og 70-tallet var han aktiv med innsamlinger på Vestlandet der særlig landlevende gastropoder var hans store interesse. Utover 70- og 80-tallet ble det feltarbeid på Svalbard, Island, Færøyene og Øygarden der zoogeografi, spredningsøkologi og habitatvalg hos flere landlevende evertebratgrupper ble undersøkt. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet samarbeidet han med det som i dag er Bioforsk-Ullensvang om problemstillinger rundt skade- og nyttefauna i fruktdyrking. Fra 90-årene og frem til sin død gjorde Solhøy studier i fjerne himmelstrøk, og særlig studiene av jordbunnsdyr, fugler og paleoøkologi i Tibet har stått sentralt. Han har også arbeidet i arktiske strøk med fokus på spredning av jordbunnsdyr til Svalbard.     

Solhøy var involvert i en rekke prosjekter i samarbeid med andre institusjoner, ofte på tvers av landegrenser. Fra 2000 var han gjesteprofessor ved Universitetet i Tibet, Kina, der han var en del av Tibetnettverket sammen med Universitetet i Marburg, Tyskland, og Universitetssenteret på Svalbard (UNIS). I dette arbeidet var han også involvert i veiledning av studenter både på master og doktorgradsnivå, og en viktig brikke i kompetansehevingen på Universitetet i Lhasa. Han hadde videre et utstrakt samarbeid med Universitetet i Oslo, Universitetet for Miljø og Biovitenskap, NIVA, Institutt for Skog og Landskap og Beijing Normal University for å nevne noen.

Snegler både med og uten skall var som nevnt et av Solhøy sine store interessefelt. Han var en internasjonalt anerkjent ekspert også på denne gruppen, og var i de siste årene sentral i flere prosjekter på brunskogsnegl sammen med Bioforsk Plantehelse. Likevel forble hornmidd hans største interesse både i faunistiske, økologiske og paleoøkologiske sammenhenger. Hans bidrag i form av utallige publikasjoner på denne gruppen er uvurderlig.

Solhøy var også en forkjemper for å verne utsatte naturtyper. I en tidlig periode av hans karriere bidro han gjennom Lindåsprosjektet til å dokumentere flora og fauna før utbyggingen av oljeraffineriet på Mongstad. Han var også engasjert i arbeidet med rødlistearter, og var sentral i arbeidet med storsalamander i Geitaknottane naturreservat, Hordaland.  I de siste årene har han jobbet med kartlegging av særegne naturtyper på Nes-halvøya i Kvam kommune, Hardanger.

Solhøy etterlater et stort tomrom. Han vil bli dypt savnet ved Institutt for biologi, blant kolleger, studenter, og de mange samarbeidspartnerne han hadde verden over.