MBI-forskarar bidrar i identifisering og karakterisering av ny NAA10 mutasjon som forårsaker psykisk utviklingshemming

Kjende koplingar mellom NAA10 mutasjonar og humane syndrom

N-terminal acetylering (Nt-acetylering) er ei kjemisk modifisering som skjer på om lag 50-80% av alle protein i eukaryotar. I menneske er det seks forskjellige enzym (N-terminal acetyltransferasar) som katalyserer denne modifiseringa. Alle desse seks enzyma har vorte identifiserte og karakteriserte av noverande eller tidligare medlemmar av NAT-gruppa ved Molekylærbiologisk institutt gjennom det siste tiåret. I 2011, blei eit dødelige syndrom forårsaka av ein mutasjon i NAA10 genet, eit gen som kodar for den katalytiske subeininga til eit av NAT enzyma (NatA) oppdaga. Dette syndromet blei oppdaga i fleire gutebarn frå to urelaterte familiar og blei kalla Ogden syndrom etter byen Ogden, Utah der ein av desse to familiane kom frå. Ogden-syndromet representerte den gong den første og einaste direkte koplinga mellom human sjukdom eller syndrom forårsaka av manglande NAT enzymaktivitet. Sidan den gong har tre nye mutasjonar i NAA10 vorte oppdaga i pasientar med non-syndromisk psykisk utviklingshemming, og Lenz-Micropthalmia Syndrome. 

Nye data visar samanheng mellom ein ny NAA10 mutasjon og psykisk utviklingshemming

Denne månaden presenterer Svein Isungset Støve, Marina Blenski og Thomas Arnesen i NAT-gruppa i forskningsprogrammet ProtMetD ved Moleylærbiologisk Institutt i samarbeid med forskarar ved Temple Street University Hospital i Dublin identifiseringa av ein ny NAA10 mutasjon som forårsaker psykisk utviklingshemming i to pasientar i Irland. Dette er den femte mutasjonen i NAA10 genet som assosierast med utviklingshemming hos barn og voksne. Tidligare studier på NAA10 mutasjonar har tyda på at det er ein samanheng mellom alvorlegheita av mutasjonen på eit molekylært og enzymologisk nivå og på alvorligheita i fenotypen hos individ ramma av desse mutasjonane. For den nyleg oppdaga NAA10 mutasjonen viser det seg derimot å vera omvend.  Trass i at effektane av mutasjonen er større på eit molekylært og enzymologisk nivå samanlikna med til dømes mutasjonen som forårsaker Ogden-syndromet, er fenotypen til pasientane ramma av denne mutasjonen mykje mildare enn fenotypen til pasientar med mutasjonen som forårsaker Ogden-syndrom. Dette tydar på at genotype-fenotypekorrelasjonen til desse sjukdommane er mykje meir komplekse enn først antatt og at meir forsking er nødvendig for å forstå dei molekylære mekanismane bak desse syndroma.