Mellom Guds mor og kulturens far – visuelle paradigmer i tidlig moderne etnografi og kulturforståelsens genealogi.

Lorenzo Boturini er den første og kanskje eneste som har anvendt Giambattista Vicos filosofi på et konkret, historisk materiale – Boturinis egen samling av mesoamerikanske manuskripter. Mens Vico har blitt kanonisert som opphavsmann til moderne historisme og kulturforståelse, er Boturini stort sett glemt. Boturinis verk fikk også en lunken mottagelse i 1700-tallets Spania. Både ‘konvensjonell’ og dekolonial historiografi har forklart dette med henvisning til at et ‘tilbakeskuende’ Spania ennå ikke var ‘modent’ for Vicos ‘nye vitenskap’. Videre har historiografien fortrinnsvis fremstilt konstellasjonen Vico/Boturini som en enhetlig historisk aktant som åpnet for at mesoamerikansk ‘billedskrift’ kunne bli forstått på sine egne premisser – og slik også bli likestilt med alfabetisk skrift som historisk kilde.  I innlegget viser jeg at Boturini startet sitt arbeid med mesoamerikanskepinturasfor å dokumentere åpenbaringen til jomfruen av Guadalupe, og at både Vico og Boturini arbeidet ieller med et bredere ‘paradigme’ hvor visuelle kilder som hieroglyfer var nært forbundet med kategorien myte og hadde en sentral rolle som markør for ‘kulturell annerledeshet’.  En undersøkelse av dette paradigmet åpner for et nytt blikk på det visuelles rolle i kulturvitenskapens historie.