Ettårsdagen for Russlands angrep på Ukraina: om viktigheten av fortsatt støtte

For ett år siden hendte det som mange (meg selv inkludert) syntes var usannsynlig. 24. februar vil alltid være en veldig mørk dag. Tiden er delt opp i før og etter, uten noen vei tilbake til tilliten til nabolandet eller håp om at aggresjonen kan bli forhindret eller bekjempet gjennom forhandlinger. Fra massegraver i Butsja og Izium til missil- og droneangrep over hele territoriet, samt en befolkning uten tilgang til strøm, vann og varme — det er bare noen av bildene av Russlands angrepskrig som forblir med oss for all fremtid.

For snart ett år siden gikk ukrainske forskere ut med oppfordring om å støtte Ukraina fra den akademiske sektorens side. Når ettårsdagen nærmer seg er det grunn til å reflektere over dette, likt som man gjør det i slutten av året. For nyttår begynner den 24. februar.

De første dagene av Russlands fullskala militærangrep fantes det håp. Håp om at informasjonen til Russlands befolkning ledet til reaksjoner og offentlig trykk innenfor landets grenser. Ett år etter må man konstatere at man har tatt feil. For de aller fleste russere er dette i beste fall fullstendig uinteressant. I verste fall støtter de angrepskrigen eller synes rett og slett at ukrainere fortjener det. Det er lenge siden det ga mening å appellere til dem.

Som året har vist er Ukrainas evne til å forsvare sin suverenitet avhengig av ukrainerne selv, og militær og humanitær hjelp fra land som verdsetter frihet og uavhengighet. Samtidig står utdanning og forskning sentralt for videre oppbygging av Ukraina etter krigen, slik det tas opp i et oppdatert oppfordringsbrev til det globale akademiske samfunnet. Nedenfor tas det opp noen hovedpunkter for den norske sammenhengen.

Ikke et arrangement om Ukraina eller denne krigens tematikk uten ukrainere! Ukraina er et land med mer enn 40 millioner mennesker, og det går an å involvere ukrainere i alle mulige temaer. Be en ukrainsk forskere om et forslag, så finner vi ut av det! I mange land finnes det nå nettverk av forskere som jobber med Ukraina, der flere av dem er selv ukrainere. I Norge er det UKRAINETT.

Inkluder ukrainske forskere og institusjoner i relevante nettverk. Her er det ikke bare snakk om spørsmål knyttet til Øst-Europa og russisk kolonialisme, men hele spektrumet av fag og disiplin. Scholars at risks internasjonale nettverksdatabase av ukrainske forskere på utkikk etter hostorganisasjoner eller institusjoner som søker etter ukrainske forskere kan være en fin start. ScienceForUkraine anbefales også sterkt.

Inkluder ukrainske forskere i mobilitetssamarbeid. Ukraina trenger å opprettholde og utdype ekspertisen til sine forskere for å sikre gjenoppbygging av sektoren og landet. MarieCurieAction4Ukraine er et av flere gode eksempler. De første ukrainske phd-kandidater og post-docforskere forventes å begynne forskningsopphold ved europeiske institusjoner allerede i mars.

Støtt ukrainske studenter og institusjoner. Utdanningssektoren i Ukraina er hardt rammet. Studenter må følge undervisningen fra tilfluktsrom, uten strøm, vann og varme. Mange bygg er blitt ødelagt. Støtte til institusjoner og studenter vil hjelpe med å gjenoppbygge sektoren etter krigen, og sikre at unge mennesker ikke må la utdanning stå på vent. Norske organisasjoner og enkelte forskere har for eksempel bidratt til fjernundervisning i Ukraina.

Støtt ukrainsk kultur, identitet og nasjonalminne. Russlands angrepskrig sikter på ukrainere på mange måter, ikke minst deres moral, kultur og identitet. Hvert kulturelle samarbeid og all støtte teller! Et språkkurs i ukrainsk er en fantastisk begynnelse på kulturell dialog. Forhåpentligvis legger den et grunnlag for økt forståelse av Ukraina, som altfor ofte har havnet i den akademiske blindsonen. 

Ett år etter at det brutale russiske angrepet startet, er dessverre intet avgjort. Mange land står ved Ukrainas side i den tunge kampen og jeg håper at det norske akademiske samfunnet også gjør det.

Dette innlegget ble først publisert i Khrono 19. februar 2023.