Spektrale figurer

Flate kvinnesilhuetter vokser ut fra en felles kjerne. De streber oppover, kroppene er spente. Beina til to av kvinnene er filtret inn i hverandre, den tredje har slengt sine bein over armen til en av de to andre. Vi ser ikke antydning til øyne. Profilen er alt som vises av ansiktene, hodene er tiltet oppover. Coelestem Adspicit Lucem kan oversettes med ”den skuer mot det himmelske lys”, og det er ikke vanskelig å forestille seg at skulpturens tre skikkelser gjør nettopp det – selv om øynene ikke er synlige for oss.

På Psykologisk fakultet står en skulptur som både er lik og ulik den på SV. Per Ardua Ad Astra er latin for ”Gjennom motgang til stjernene”. Denne skulpturen viser fire flate hoder, med store øyne og munner. De to ringene av stål som kroner toppen av hodene kan konnotere til en himmelsk sfære, eller til en planet som Saturn – men også til glorier.

Ansiktene har ulike ansiktsuttrykk, men ingen av dem er glade. Én ser overrasket ut, den ved siden av ham virker vantro.  Den neste er trist, mens den siste er skrikende fortvilet. De fire flate ansiktene er montert oppå en enkelt liten stang, så man kan se for seg at det bare er å dytte litt i den, så begynner hele skulpturen å spinne rundt og rundt. Om vi gjorde det, ville det gjerne se ut som et enkelt ansikt, som beveget seg gjennom et spekter av sinnsstemninger. Tittelen gir håp om en lykkelig utgang fra de tunge følelsene. 

Rados Dedic (1946-1999) var en norsk-jugoslavisk skulptør og billedkunstner. Han startet som assistent for Ludvig Eikaas, og arbeidet som lærer ved Kunstakademiet i Oslo, før han selv ble aktiv som utøvende kunstner. Utgangspunktet hans var maleri og grafikk, men han fokuserte etter hvert mer på å lage skulpturer, som oftest i rustfritt stål. Dedics verker forsøker å vise frem evige problemstillinger, i et moderne formspråk. Flere av verkene hans ble donert til UiB av filosofprofessor Arild Haaland.

NORA SØRENSEN VAAGE