Historiske fragmenter: Pergamonalteret
Rundt omkring oss på alle kanter hever det seg kropper i stein, i grupper eller sprengt fra hverandre i fragmenter, her og der med en torso, en sprukken hofte, en løsrevet arm, i bruddstykker som skal antyde skikkelser, alle i bevegelser som forteller om kamp, på flukt eller i fremstøt, noen i angrep, noen i dekning, sammenkrøpne eller oppreiste, og noen døende, og helt alene en frittstående fot som kjemper alene og spenner imot.
Hovedinnhold
Slik åpner Peter Weiss’ roman Motstandens estetikk (1975). Leseren blir trukket inn i kampen mellom guder og giganter, slik den utspiller seg på den lange frisen (113 meter lang og 2,3 meter høy) på Pergamonalteret i Pergamonmuseet i Berlin. Gudene står for sivilisasjon og fornuft, gigantene (med slangekropp) for ondskapen. Alteret ble bygget rundt 165 f. Kr. i byen Pergamon på Tyrkias vestkyst, som en takk til guden Zeus for at han hadde hjulpet innbyggerne med å seire over sine fiender.
Handlingen i Weiss’ roman er lagt til 1937. Arbeiderklassens organisasjoner er knust, og bare små, illegale grupper fortsetter motstanden mot Hitler og nazismen i Tyskland. Vi møter noen av dem i romanen; de lever seg inn i bildene av lidelsene og kampen mot barbariet.
Motstandens estetikk er et eksempel på hvordan fragmenter fra fortiden kan bli levende ved å bli tolket på nytt. Weiss var heller ikke den første som interesserte seg for Zeus-alteret. Politikken er en del av relieffenes historie både i eldre og nyere tid. Det var en tysk keiser, Wilhelm 1., som sørget for at det havnet i Berlin. I 1871 ble alle de tyske delstatene i samlet i nytt keiserdømme. Den nye keiseren lette etter monumenter som kunne kaste symbolsk glans over seg selv og det nye riket. Valget falt på Pergamonalteret, med alle dets assosiasjoner til sivilisasjon og vestlige verdier. Med den tyrkiske sultanens tillatelse ble Zeusalteret gravet ut og flyttet til den tyske rikshovedstaden.
Under siste verdenskrig ble Pergamonalteret sterkt skadet. I 1945 blir det plyndret av sovjetiske soldater, og deler av det havnet i Stalinmuseet i Moskva. Også kommunismens diktator ville sole seg i glansen fra det antikke alteret. Noen av erobringene ble tilbakeført til DDR i 1958, og etter kommunismens fall vendte enda flere tilbake.
Med Marius Enghs kunstprosjekt The Living are governed by the dead i HF-bygget, føres gudenes kamp mot gigantene inn i våre nære omgivelser. Vi inviteres til å leve oss inn i disse gamle fragmentene, og til å reflektere over hva humanistiske fag kan bidra med i kampen mellom sivilisasjon og barbari.
Tekst: Siri Meyer
