- En forskerkarriere ble en grei mellomvei 

– Fortell litt mer om hva prosjektet ditt handler om. Delegering av hva? 

– Avhandlingen min behandler de alminnelige reglene om delegering i norsk forvaltningsrett. Det betyr at jeg har undersøkt i hvilken utstrekning forvaltningen i stat og kommune har lov til å delegere ansvar og oppgaver, og dermed hvilke generelle rettslige grenser som gjelder for organiseringen av offentlig sektor.

– Og hva har du funnet ut av? 

– En viktig konklusjon er at veksten i staten, som følge av mange enkeltstående delegeringer, gjør at det blir langt mer forvaltning å organisere. Dermed blir det mulig å si at å organisere forvaltningen blir en av de sentrale måtene staten kan utøve makt på. Dette skaper imidlertid problemer for forvaltningsrettens begreper, som tradisjonelt har vært mest opptatt av begrensninger på forvaltningens myndighetsutøvelse. 

– De fire sentrale forskningsfunnene i avhandlingen handler derfor vekselvis om svakheter ved de tradisjonelle oppfatningene, og forsøk på å reparere dem, gjennom et forsøk på en rikere forståelse av forvaltningens organisering.

– Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette temaet?

– Først fordi jeg underviste om delegering, og fant at spørsmålet var lite diskutert. Deretter fordi det har skjedd relativt store endringer i måten staten og kommunene er organisert siden sist delegering har blitt tematisert. Man kan beskrive endringene ved hjelp av statsbegreper, som velferds,- nettverks,-, markeds- eller konkurransestaten. Andre snakker om «ekspertisens faktum», økt grad av teknokrati, eller problematiserer privatiseringer, New Public Management, og en hel del annet. 

– Det finnes med andre ord en rikholdig litteratur om organiseringen av offentlig sektor, som jeg så muligheten til å integrere noe av i en juridisk analyse.

– Men når fant du at en doktorgrad kunne være noe for deg?

– Det tror jeg var rundt fjerde studieår. Jeg hadde vurdert å slutte på jussen, fordi jeg ikke hadde lyst til å gjøre noe praktisk med utdanningen uansett, så en forskerkarriere ble en grei mellomvei.

– Det var ikke noe spesielt som inspirerte deg? 

– Nei, ikke i forkant. Men miljøet på fakultetet er veldig godt, og har hjulpet meg trygt gjennom.

– Hva har vært det beste med å ta en doktorgrad da?

– Å skrive en doktorgrad er en prosess som forutsetter og gir rom for en veldig stor grad av kreativitet. Det mest givende er nok derfor når man opplever at man klarer å være kreativ, og ikke være fanget i alt man har lest.

– Har du et minne som stikker seg ut som det beste fra stipendiatperioden? 

– Å levere avhandlingen.

– Mens hva har vært det mest krevende?

– Å måtte arbeide på hjemmekontor under covid-19. Pandemiperioden generelt. 

– Den største overraskelsen gjennom prosessen da?  

– Hvor rett veilederne mine har hatt. Gjentatte ganger har jeg opplevd å være skeptisk til deres tilbakemeldinger, for så å innse at jeg skulle hørt på dem et halvt år senere. 

– Så hva skal du gjøre nå, og tenker du å bruke doktorgraden din videre?

– Jeg skal fortsette i akademia, og håper å få publisert doktorgraden. Mye av grunnarbeidet som er gjort i avhandlingen håper jeg å kunne videreutvikle i mer detalj og på spesielle områder. 

– Til slutt, hvem vil du anbefale en forskerkarriere innen juss? Hva tenker du at skal til?  

– Studiet i rettsvitenskap gir relativt liten kunnskap om hva rettsvitenskap er. De som ønsker å forstå den vitenskapelige dimensjonen er nok derfor de som bør skrive en doktorgrad. 

– I forlengelsen tror jeg det er veldig nyttig å i alle fall ha en hobbyinteresse for andre fagfelt, enten det er litteratur, historie, filosofi eller noen av samfunnsvitenskapene. Så lenge man har en nysgjerrighet for det bredere området jussen befinner seg i, så tror jeg veiledere og andre strukturer vil være gode nok til å sørge for at man blir ferdig. Det bør de hvert fall være!

– Og så må man jo huske at å skrive doktorgrad bare er en jobb, og at man kan prøve litt og så slutte, slik man kan med alle jobber. Man forplikter seg ikke til et løp på fire år.