Bidrar norske kommuner til gode og lange liv?

Folkehelseloven som kom i 2012 gav de norske kommunene et særlig ansvar for å ta vare på befolkningens helse. Folkehelseloven utpekte ordføreren og rådmannen i kommunene til å være lederskap i arbeidet med å fremme helse og å redusere sosiale ulikheter i helse mellom kommunenes innbyggere.

Sosiale ulikheter i helse er et globalt, systematisk mønster som viser at tilgangen til sosioøkonomiske ressurser påvirker hvor god helse du har og hvor lenge du lever. Høyere sosial posisjon gir lengre liv. Denne ulikheten betraktes både som urettferdig, unødig og noe som det kan gjøres noe med. Påvirkningsfaktorer til gode og lange liv ligger i de ulike samfunnssektorerene, og dermed blir samfunnets evne og vilje til å skape, fordele og omfordele ulike ressurser, avgjørende.

Dette prosjektet har hatt til hensikt å undersøke om norske kommuner adresserer sosiale ulikheter i helse. I tillegg har prosjektet undersøkt kjennetegn ved kommuner som faktisk jobber med å redusere sosiale ulikheter.

Funn viser at de fleste kommunene mener de kan redusere ulikheter, og mange norske kommuner har ansatt en folkhelsekoordinator for å løse denne oppgaven. Men funn viser også at under halvparten av kommunene lager oversikter over faktorer som påvirker innbyggernes helse, priorterer levekår i folkehelsearbeidet og gjør fordelingenshensyn når de utformer lokal politikk.

Samlet viser prosjektet at ikke alle norske kommuner oppfyller folkehelselovens intensjoner om å skape betingelser for rettferdig fordeling av påvirkningsfaktorer til helse fordi de i liten grad adresserer sosiale ulikheter i helse. Men prosjektet viser også at de kommunene som faktisk adresserer ulikhetene også er de kommunene som i stor grad tar i bruk avanserte former for samarbeid. I tillegg viser prosjektet at det er usikkert hvor godt folkehelsekoordinatoren bidrar til å redusere sosial ulikheter i helse i kommunene. Prosjektet foreslår at det er «den samarbeidende kommunen» som tenker helse og gode liv i alt den gjør.

Personalia

Susanne Hagen (f.1974) er ansatt ved Universitet i Sørøst-Norge. Hun har grunnutdanning i sykepleie (1998), og en mastergrad i helsefremmende arbeid (2009). Doktorgradsprosjektet har vært gjennomført i et samarbeid mellom HEMIL-senteret ved UiB, Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved USN, og By- og regionforskningsinstituttet ved OsloMet. Veiledere har vært professor Elisabeth Fosse (UiB) og professor Steffen Torp (USN).