Intensivbehandling av barn i lavinntektsland

Riktig behandling i en intensiv-avdeling kan gi øke overlevelsen for kritisk syke barn i områder der mediske resurser er en knapphet. Målet med denne avhandlingen var å evaluere innføringen av allerede kjente prosedyrer for puste- og veske-støtte til kritisk syke barn ved sykehus i Afrika sør for Sahara.

Avhandlinger er basert på tre studier der innføringen av ulike metoder ble evaluert. Den første studien ble gjennomført i Malawi. Her ble etableringen av en enkel form for puste-støtte kalt bubble continuous positive airways pressure (bCPAP) evaluert. Av de 117 kritisk syke barna som fikk denne behandlingen overlevde 68%. De som kun hadde alvorlig lungebetennelse, klarte seg best mens de som hadde flere sykdommer eller svikt i flere organsystemer hadde høyest dødelighet. bCPAP er gjennomførbar i en lav resurs setting, men er muligens ikke tilstrekkelig for de aller sykeste barna.

Den andre studien ble gjennomført i Uganda hvor man har slanger med et gift som lammer musklene, også dem man trenger for å puste. I studien behandlet man ugandiske pasienter etter slangebitt med respirator. Av de 174 pasientene med slangebitt utviklet en tredel pusteproblemer og trengte pustestøtte i gjennomsnitt i 3 døgn, alle unntatt 14 pasienter overlevde. I den tredje studien så man på hvordan bruk av intravenøs veske til kritisk syke barn påvirker utfallet. En gruppe barn fikk en startdose i tillegg til standard behandling, utfallet for disse ble så sammenlignet mot de som kun fikk standard behandling. Studien viste at det for noen utvalgte pasienter kan være en fordel med en slik startdose, men at det generelt ikke synes å være en fordel. Her trengs det mer forskning for å kunne fastslå hva som er best å gjøre.

Disse tre studiene viser at det er mulig å gi økt intensivbehandling til kritisk syke barn i sykehus med få ressurser. Samtidig viser evaluering at slik innføring krever ekstra ressurser både på utstyrssiden og personell.

Personalia

Hans-Jörg Lang (født i 1967) studerte medisin i Tyskland og tok sin utdanning i pediatrisk intensiv-behandling i Storbritannia. Han har i en årrekke jobbet i Afrika sør for Sahara og i Afghanistan, både klinisk og i opplæringsprogrammer. Han deltok i innsatsene mot de store Ebola-utbruddene i Guinea og den Demokratiske Republikken Kongo. I de siste årene har han deltatt i flere WHO-støttede programmer som opplæring for Ebola-behandling og oppskalering av tilgang til oksygen under pandemien.