Politiinngrep i den personlige frihet

Politiloven kapittel II gir regler om den adgang politiet har til å bruke inngrep som krenker personers friheter og rettigheter, ved utførelsen av ordenstjeneste. Disse bestemmelsene regulerer dels hvilke inngrep som kan brukes (inngrepsmåtene), og dels under hvilke omstendigheter inngrepene kan brukes (inngrepssituasjonene).

En god del av de inngrepsmåtene politiloven hjemler, innskrenker personers bevegelsesfrihet. Dette gjelder særlig anholdelse, bortvisning, fjerning, oppholdsforbud og innbringelse. Et av avhandlingens hovedelementer er en undersøkelse av hvilket innhold disse inngrepsmåtene har. Hva er det politiet kan gjøre innenfor rammen av inngrepsmåten oppholdsforbud, innenfor rammen av inngrepsmåten bortvisning, osv.?

Et annet hovedelement, som også knytter seg til spørsmålet om hvilke inngrepsmåter som kan brukes, er behandlingen av lovens nødvendighets- og forholdsmessighetskrav. Politilovens system er slik at minimumskravet for å ta et inngrep i bruk, er at det er adgang til det etter en av politilovens inngrepshjemler, men at dette ikke automatisk innebærer at inngrepet kan benyttes. I tillegg må bruken av inngrepet være både nødvendig og forholdsmessig. I avhandlingen benyttes en teoretisk modell utviklet av den tyske rettsforskeren Robert Alexy til å analysere innholdet i nødvendighets- og forholdsmessighetskravene.

Det tredje hovedelementet i avhandlingen er undersøkelsen av hvilke krav politilovens bestemmelser stiller til inngrepssituasjonene. I hvilke tilfeller, eller til hvilke formål, kan inngrepene i den personlige frihet benyttes? Loven inneholder tre hovedgrupper av formål, nemlig ivaretakelse av den offentlige ro og orden, ivaretakelse av sikkerhet og stansing eller avverging av lovbrudd, og det undersøkes i avhandlingen hvilket nærmere innhold disse reglene om inngrepssituasjoner har.

Personalia:

Steinar Fredriksen (f. 1963) er cand. jur. fra Universitetet i Oslo (1990). Han har tidligere arbeidet som politifullmektig og dommerfullmektig, og har vært rådgiver i Justisdepartementet. Avhandlingen er skrevet i stilling som høgskolelektor og doktorgradsstipendiat ved Politihøgskolen, Oslo.