Kan vi redusere forekomst og følger av fødselsrifter?

Fødselsrifter kan skade endetarmens lukkemuskel og føre til problemer med lekkasje av luft eller avføring og redusert livskvalitet. Tabu gjør at mange ikke søker hjelp. Rifter oppstår oftere hos førstegangsfødende og ved kompliserte fødsler.  Effekten av ulike forløsningsteknikker og ”klipp” på forekomsten av rifter har vært uklar.

Målet med doktorarbeidet var å bedre metoden for kirurgisk reparasjon av rifter, slik at færre fikk varige plager samt å undersøke om endringer i fødselshjelpen kunne redusere alvorlige rifter. Rygh sammenliknet en ny og en tradisjonell teknikk for reparasjon av lukkemuskelskader i en randomisert studie. Den nye, lovende teknikken var allerede tatt i bruk i mange steder i verden, selv om den var lite undersøkt. Studien viste at de to metodene ga likt resultat, men resultatene var bedre enn i eldre studier for begge grupper, antakelig fordi man oppnådde en mer presis reparasjon.

Videre fant Rygh at stimulering av fødsel med oxytocin var forbundet med rifter i et tiårs datamateriale av førstegangsfødende ved Stavanger universitetssjukehus. Stimulering var forbundet med flere rifter ved normale fødsler, og man har nå endret rutinene.

Den samme statistiske modellen ble brukt for å analysere endringer i avdelingens rutiner i forhold til fødselsrifter hos førstegangsfødende. Antall rifter gikk ned fra 9,8 prosent til 2,9 prosent hos førstegangsfødende fra 2001 til 2012. Innføring av  ”finske-grepet” – systematisk støtte av mellomkjøttet – fra 2007 var ledd i et landsomfattende arbeid fra helsemyndighetene for å redusere riftene i Norge. Tverrfaglig trening av alle leger og jordmødre i støttemetoden kunne forklare opp til 87 prosent av forbedringen, men bruk av episiotomi (”klipp”) ved forløsninger med sugekopp eller tang, færre store barn og klarere rutiner for stimulering av fødsel fra 2010 bidro også. Verdien av Kvinneklinikkens tverrfaglige kvalitetssystem understrekes av de tre studiene.

Personalia:

Astrid Betten Rygh (1958) er fra Elverum, og ble cand.med. fra Universitetet I Bergen (UiB) i 1983 og spesialist i gynekologi ved Haukeland universitetssykehus i 1993. Hun er nå avdelingsoverlege ved Kvinneklinikken, Stavanger universitetssjukehus. Doktorgraden utgår fra Klinisk institutt 1, UiB, med støtte av Stavanger universitetssjukehus. Hovedveileder er prof. Hartwig Körner, SUS og UiB, medveiledere er førsteamanuensis Torbjørn M. Eggebø, SUS og St. Olavs Hospital og professor Finn Egil Skjeldestad, UiT.