Sykehusinnlagte som er alvorlig underernærte har høyere risiko for å dø to år senere

Å spise godt og riktig er en viktig for å leve et langt og godt liv. Blir man syk, kan det imidlertid gå hardt ut over appetitten. Det finnes også en rekke medisiner som bidrar til å redusere matlysten.

Er du ung og relativt frisk er det som regel ikke et stort problem, men etter hvert som man blir eldre, kan det bli det.  

– Vi kan ta en 75 år gammel dame, for eksempel, med både beinskjørhet og hjertesvikt, som tar medisiner som gjør at hun får redusert matlyst. Hvis hun da i tillegg får en infeksjon "på toppen" av det hele, som igjen påvirker matlysten i negativ retning, kan det bli vanskelig for henne å komme tilbake til den formen hun var i tidligere, forklarer professor i klinisk ernæring, Jutta Dierkes ved Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen

I en ny studie ved Haukeland Universitetssjukehus og Klinisk institutt 1 har hun og stipendiat Marte A. Trollebø med kolleger sett på ernæringsstatus hos over 300 innlagte på sykehuset. De har sammenlignet deres ernæringsstatus etter vurdering av risiko for underernæring og diagnostisering, med hvordan det har gått med disse pasientene inntil to år senere.

Hvor mange av disse døde, og kan man se noen sammenheng mellom utfallet og deres ernæringsstatus da de var innlagte på sykehus?

Alvorlig underernæring koblet til økt risiko for død

Totalt 326 pasienter deltok i studien. Forskerne ekskluderte intensivpasienter og alle som hadde kreft og smittsomme sykdommer. De fleste inkluderte pasienter var fra hjerte- eller lungeavdelingene, og alle var over 18 år.

Alle hadde blitt risikovurdert for underernæring ved hjelp av et verktøy som sykehusene benytter. Blant annet ved hjelp av disse dataene har forskerne i ettertid satt diagnosene underernæring og risiko for underernæring.

To år etter var 55 av pasientene døde, og forskerne fant en klar kobling mellom det å være i risiko for underernæring eller underernært og dø inntil to år senere.

Når de justerte for alder og kjønn, fant de imidlertid at det var kun de pasientene som led av alvorlig underernæring som hadde forhøyet risiko for å dø to år senere.

For få diagnostiseres

Dette viser forskerne at det er viktig å ikke bare vurdere risiko for underernæring, men å sette en diagnose.

– Å sette en diagnose er viktig, både for å synliggjøre problemet og videreformidle informasjonen mellom de ulike leddene av helse- og omsorgstjenesten, slik at det blir kontinuitet i behandlingen og de får videre god oppfølging, sier førsteforfatter Marte A. Trollebø.

Hun sier at det finnes rapporter fra Haukeland Universitetssjukehus som viser at opptil 70 prosent av alle sykehusinnlagte risikovurderes for underernæring, men at langt færre får en diagnose.

– Dette på tross av at det i dag finnes nasjonale faglige retningslinjer for hele helse- og omsorgstjenesten, for å følge opp de som er i risiko for underernæring, eller som er underernært, sier stipendiaten.

Leter etter nye metoder for å gjøre det enklere å sette diagnoser

Trollebø tror at ressursmangel er en av årsakene til at det settes få diagnoser og at underernærte ikke får den oppfølgingen de trenger.

Hun forteller at sammenlignet med andre land i den vestlige verden er det få ernæringsfysiologer ansatt på norske sykehus og i kommunehelsetjenesten.  

For å imøtekomme noe av denne ressursmangelen vil Trollebø og Dierkes framover se etter enklere måter å sette ernæringsdiagnoser på:

– Å sette en ernæringsdiagnose er mye mer omfattende enn å gjennomføre en vurdering av risiko for underernæring. Vil skal i videre studier se om vi finner biomarkører som kan gjøre det enklere å gjennomføre, for eksempel gjennom en blodprøve, foreslår Dierkes.

Behandlingen må tilpasses den enkelte – viktig med tidlige tiltak

Å behandle en som er alvorlig underernært kan også være krevende, men Dierkes sier det finnes ulike verktøy, som for eksempel næringsdrikker:

– Næringsdrikker er et produkt som er laget for behandling av underernæring, men en utfordring med disse er at de egner seg dårligere til langtidsbehandling, da smaken er nokså ensidig. Andre alternativer er å berike maten man får i seg, gjerne med mer fett som smør eller olje, sier professoren.

Det finnes også mer inngripende institusjonelle tiltak, som sondeernæring eller intravenøs tilførsel av ernæring. 

Det viktigste er at behandlingen må tilpasses hver enkelt, og aller helst bør behovet for en ernæringsoppfølging skje allerede i fastlegekontoret:

– Per i dag finnes det ingen nedre grense for når fastlegene bør ta affære ved mistanke om eller påvist underernæring hos pasientene sine. Det ideelle hadde vært om fastlegene, gjerne med bistand fra en ernæringsfysiolog, hadde igangsatt tiltak tidligere, sier Dierkes.

Les artikkelen her: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/38477359/

Artikkelen er også omtalt i Dagens medisin (for abonnenter).

Du kan også høre Jutta Dierkes prate om temaet i podkasten ASPEN (American Society for Pernateral og Enteral Nutrition).