Prestisjetung pris til professor emerita Olga Dysthe
Under den årlige konferansen til Landslaget for norskundervisnings (LNU) ble professor emerita Olga Dysthe hedret med den prestisjetunge LNU-prisen, for sitt omfattende bidrag til norskfaget og norskdidaktikk gjennom sitt mangeårige forfatterskap.
Hovedinnhold
Professor emerita Olga Dysthe har vært tilsatt ved Institutt for pedagogikk ved Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen, siden 1994. Fra 2011 har Dysthe vært professor emerita og er fremdeles en aktiv, kreativ og inspirerende forsker som publiserer og formidler nasjonalt og internasjonalt. Dysthes genuine engasjement for dialog mellom mennesker, mellom elever, studenter, lærere, voksne og barn - og hvordan de lærer - har resultert i over 100 artikler, åtte bøker og en lang rekke foredrag og annen formidlingsaktivitet. Det å lære barn og unge å delta i det Dysthe betegner som en flerstemmig dialog, er viktig for at vi som samfunn skal kunne bekjempe for eksempel diskriminering, ekstremisme og ødeleggelse av naturen.
Tildelingen av den prestisjetunge LNU-prisen til professor emerita Olga Dysthe ved den årlige LNU-konferansen markerer en betydelig anerkjennelse av hennes langvarige bidrag til norskfaget og didaktikken. Gjennom Dysthes forskning og publikasjoner har hun utforsket og fremmet en flerstemmig og dialogisk tilnærming i undervisningen, noe som fortsatt resonnerer i dagens pedagogiske praksis og diskurser omkring læring gjennom dialog. Hennes arbeid understreker viktigheten av å innlemme samtaler og flerstemmighet i læringsprosesser, og dette arbeidet kan være til hjelp også i dagens digitale klasserom for å forstå de utfordringene og mulighetene som ligger i bruk av digitale verktøy i undervisningen.
Norskdidaktiske klassikere er en samling med tekster som gjennom årene har hatt stor betydning for norsklærere og norskdidaktikken. Tekstene omhandler sentrale temaer i norskfaget, som skriving, lesing, muntlighet, litteratur, grammatikk og sidemål, og de diskuterer hva slags fag norsk er og bør være. Sentrale skikkelser i fagfeltet i dag har skrevet introduksjoner til klassikertekstene og viser hvordan de gir viktige innspill til vår tids norskfag.
Kapitler fra to av Dysthes tidlige bøker ble valgt ut i denne samlingen. Den første er fra boken om 'prosessorientert skrivepedagogikk' (Ord på nye spor 1991/93), den andre er Det flerstemmige klasserommet, 1995, hvor Dysthe skriver om dialogisk pedagogikk, Bakhtin og Nystrand, og tre casestudier fra klasserom i Norge og San Fransisco. Begge bøkene ble kyndig introdusert i separate kapitler (Kjersti Solbu, Atle Skaftun & Jonas Bakken) for å forklare deres innflytelse gjennom mange tiår.
Både Solbu og Skaftun og Bakken trekker frem hvor relevante Dysthes tekster er i dag og hvordan de fungerer som en premissleverandør for vår tids didaktikk. Den didaktikken som hun var en stor pådriver for har på mange måter blitt det nye paradigmet – iallfall som et ideal å strekke seg etter.
Solbu (2024, s. 48) sier at «Arbeidet i klasserommet» av Olga Dysthe og Mari-Ann Igland (1993) er en klassiker av flere grunner, både fordi forfatterne var tidlig ute med et forskningsbasert syn på skriveopplæring, men også at de tar innover seg de konfliktene som kan oppstå mellom ideal og praksis. Ifølge Solbu er det videre en norskdidaktisk klassiker blant annet fordi forfatterne evner å vise hvordan ulike skrivedidaktiske teorier kan brukes i klasserommet med vekt på det praktiske arbeidet.
I Skaftun og Bakken (2024, s 221) sin kommentar om «Det flerstemmige og dialogiske klasserommet» av Olga Dysthe (1995) trekker de frem dialog som et pedagogisk ideal. Et dialogisk klasserom kjennetegnes av engasjement, elevdeltakelse og høyt forventningsnivå som vilkår for læring. Dette har implikasjoner for lærerrollen og dialogisk undervisning gir elevene en mer aktiv rolle som kunnskapsprodusent der språket blir et viktig verktøy for tenkning og samspill mellom tale og skrift. Her blir også den sosiale konteksten viktig som en del av elevens læringsvilkår – og flerstemmighet blir et demokratisk og pedagogisk ideal hvor elevens forståelse skapes gjennom brytninger mellom ulike stemmer.
Skaftun og Bakken (2024, ss. 225-226) viser videre til at også i dagens digitale tidsalder har Dysthes tekster fortsatt stor aktualitet selv om de ble skrevet uten pc, nettbrett, smarttelefon, eller kunstig intelligens i klasserommet. Dysthe bringer et teoretisk grunnlag for å forstå ulike muligheter og utfordringer med kunstig intelligens, eksempelvis samtaleroboter, som kan simulere samtaler og tekstskaping. Imidlertid er det langt fra uproblematisk å nytte kunstig intelligens i skolen og Dysthe sine didaktiske refleksjoner hjelper oss med å forstå dette problemfeltet bedre.
