En verden på flukt
En ett-åring skyller i land på Karmøy. Moria-leiren i Hellas brenner til grunnen. Danmark vil sende asylsøkere til mottak i utlandet. I Syria fortsetter borgerkrigen å drive millioner av mennesker på flukt på tiende året. Verden har aldri hatt mer bruk for FNs flyktningkonvensjon enn i 2021 – året den fyller 70 år.
Hovedinnhold
Mange trodde kanskje at den globale flyktningkrisen nådde sin topp da millioner av syrere flyktet fra krig og forfølgelse i 2015. Men i 2021 er flere mennesker enn noensinne på flukt. Ikke bare fra Syria. Mange flykter også fra en annen borgerkrig, i Afghanistan. I Afrika har krig og uro i en rekke land på tvers av kontinentet drevet millioner av mennesker på flukt i mange tiår.
Foruten krig og uro, skaper svake institusjoner, sult, religiøs forfølgelse, kamp om naturressurser, og klimaendringer grobunn for at mennesker forlater sine hjem for et bedre liv.
På toppen av dette har koronapandemien skapt økt global ulikhet og bidratt til økt press på Europas grenser. Nedstengingen har hatt alvorlige konsekvenser for flyktninger og asylsøkere, mange har ikke fått tilgang på nødhjelpen de trenger, og tall fra FNs høykommissær for flyktninger viser at pandemien har resultert i mer fattigdom og arbeidsløshet blant de mest sårbare flyktningene.
Søndag 20. juni er det verdens flyktningdag og vi har snakket med forskere ved Universitetet i Bergen (UiB) og Chr. Michelsens institutt (CMI) om status for verdens flyktninger anno 2021.
Umulig å opprettholde smittevern i flyktningleirer
Esperanza Diaz leder det nystiftede Pandemisenteret ved Universitetet i Bergen og har fulgt koronapandemien tett. Hun mener den har hatt katastrofale konsekvenser, både for de som er på flukt og for flyktningenes helse.
– I utgangspunktet er flyktninger en gjeng med relativt friske mennesker, selv om opptil en tredjedel kan ha symptomer på psykisk belastning under flukten. Men når de har bodd i Norge i rundt ett år blir helsen deres bedre, sier professor Esperanza Diaz. Hun har forsket på helsetilstanden til syriske flyktninger som har kommet til Norge.
– For flyktninger generelt har pandemien vært en katastrofe. Fordi grenser er blitt stengt, har ikke flyktninger kunne komme seg til Norge eller andre land. På steder som Lesbos og i flyktningeleirene kan folk ikke vaske hendene en gang. Munnbind kan du bare glemme. Tenk deg situasjonen og hvordan du kan beskytte deg mot et virus når du bor oppå hverandre og ikke har ordentlige sanitære forhold, som toaletter, sier Diaz.
– De som omsider kom til Norge ble møtt av strenge koronatiltak og at offentlige kontorer ofte var stengt. Dermed hadde nye flyktninger ikke noe kontor å forholde seg til. Også de som hadde gått kort tid på skole for å lære norsk mistet all mulighet for å praktisere norsken. Når det gjelder helse så visste de ofte ikke hvor de kunne henvende seg. Det er et under at enkelte av disse gruppene ikke har hatt større smitte av korona. Ikke sånn at de har unngått korona fordi de har fulgt regler, men fordi de har vært isolert.
Krise i det østlige Afrika skaper ny flyktningstrøm
Lovise Aalen er seniorforsker på CMI og spesialist på sosiale, økonomiske og politiske forhold på Afrikas horn, med særlig ekspertise på Etiopia, Eritrea og Sudan.
Ifølge CMI-forsker Lovise Aalen er det nå krisestemning i det østlige Sudan: – Nå har vi også en stor strøm av nye flyktninger fra Tigray som flykter over grensen til Sudan. Det skaper en økende byrde på lokale og nasjonale myndigheter i Sudan. Dette kommer på toppen av en lang historie med flyktningstrømmer fra både Etiopia og Eritrea til det østlige Sudan, sier Aalen. Denne nye bølgen forplanter seg videre, ved at flyktningene drar via Khartoum videre til Libya og over Middelhavet.
– Det er en enda mer sårbar situasjon i alle disse tre landene i 2021. Mye på grunn av krigen i Tigray-provinsen i Nord-Etiopia, som brøt ut i november 2020. Denne har vidtrekkende konsekvenser for alle de tre landene. Eritrea har allerede hatt et høyt antall flyktninger i mange år, der mange har flyktet over grensen til Nord-Etiopia og blitt boende i flyktningleirer der eller flyktet videre til Sudan, sier Aalen.
Bakgrunnen for krigen bunner i en konflikt mellom Tigrayfolkets Frigjøringsfront (TPLF), som før ledet Etiopia og som nå styrer i Tigray-provinsen, og den føderale regjeringen ledet av fredsprisvinner Abiy Ahmed. Den har ført til en massiv humanitær krise, sivile tap og matmangel. Det økte konfliktnivået har ikke bare store konsekvenser for den tigreanske befolkningen, men også for eritreere på flukt.
– Det som er viktig for flyktningstrømmen er at den føderale regjeringen i Etiopia har fått hjelp av eritreiske styrker i kampen mot TPLF. Eritreiske styrker har brukt konflikten for å gå til angrep på sin egen befolkning som har flyktet til Nord-Etiopia. En del eritreiske flyktninger er blitt tvunget til å flytte tilbake til Eritrea og er blitt utsatt for straff ved retur.
Den farefulle veien til Europa
Flyktningene og migrantene som kommer sjøveien til Europa kommer både fra afrikanske land og land i Midtøsten.
Veien til Europa via båt er risikabel. Og for mange dødelig. Ifølge den Internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), mistet minst 983 mennesker livet på flukt på det sentrale Middelhavet i 2020.
Mellom 2014-2018, druknet 200 barn i Middelhavet, rapporterer IOM.
Men mørketallene er store, IOM estimerer at 70 prosent av alle dødsfall i Middelhavet aldri blir registrert.
Mange flyktninger fra Afrika og Midtøsten krysser Middelhavet i små båter i håp om et bedre liv i Europa, men mange overlever ikke reisen. Ifølge den Internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), mistet minst 983 mennesker livet på flukt på det sentrale Middelhavet i 2020. Dette er kun dødsfallene som ble registrerte, IOM regner med at opptil 70 prosent av alle migrantdrukninger aldri registreres.
UiB-forsker Synnøve Kristine Nepstad Bendixsen har gjort feltarbeid langs en annen, vanlig migrasjonsrute: Balkan-ruten. Denne starter i Tyrkia og fortsetter til Hellas og Nord-Makedonia, frem til Serbia, Kroatia og Bosnia-Herzegovina.
Sosialantropologen Bendixsen har intervjuet migranter fra Afghanistan, Pakistan, og Irak, Algerie og Marokko, hvor de aller fleste hadde vært underveis i flere måneder eller år. Målet var å komme seg til et Schengen-land.
UiB-forsker Synnøve Bendixsen har gjort feltarbeid langs en vanlig migrantrute inn i Europa. Her møtte hun mange mennesker som har vært på flukt, eller migrert, i lang tid. Bendixsen forklarer at det å migrere, eller være på flukt, ikke er, og ikke bør beskrives som en reise fra A til B hvor mennesker forlater et land for så å ankomme trygt i et annet: veien til Europa er karakterisert av uventede vendinger, har et uklart tidsperspektiv, og ofte fylt av venting. Ifølge UDI var det et kraftig fall i antall flyktninger og asylsøkere som kom til Norge i pandemiåret 2020. Det kom 1 386 asylsøkere til Norge i 2020. Dette er en nedgang på nesten 40 prosent fra 2019.
Bendixsen forklarer at det å migrere, eller være på flukt, ikke er, og ikke bør beskrives som en reise fra A til B hvor mennesker forlater et land for så å ankomme trygt i et annet: veien til Europa er karakterisert av uventede vendinger, har et uklart tidsperspektiv, og ofte fylt av venting.
– Nasjonale myndigheter, EU og media viser ofte oversikt over flyktninger og migranters bevegelse ved hjelp av kart hvor piler skal vise deres bevegelser og reiser. Men disse kartene viser ikke virkeligheten til migranter – nemlig at irregulær migrasjon er alt annet enn en rett linje. Informasjonen som en rett, enveis pil kan formidle om, for eksempel, turistens opprinnelsessted, reiserute, og destinasjon, men viser ikke utfordringene som følger ved å være en irregulær migrant, sier Bendixsen og fortsetter:
– De rette linjene på et kart avdekker ikke mangel på søvn i midlertidige telt og ukjente byer som er en uunngåelig del av stopp underveis som kan vare måneder eller år; de viser heller ikke usikkerheten og frykten for å bli funnet og enten fengslet eller deportert; eller angst for livstruende reiser over ørkener og hav; eller opplevelse av opphold i overfylte interneringssentre der voldtekt, slaveri og vold foregår, sier hun.
Flyktninger får vedvarende helseproblemer
Som Bendixsens feltarbeid viser, kan flukt og migrasjon lede til alvorlige fysiske og psykiske traumer. Slike helseproblemer stopper ikke i det flyktninger og migranter får opphold i et trygt land.
I studien CHART har professor Esperanza Diaz og kolleger sett på helsetilstanden til syriske flyktninger som er kommet via Libanon til Norge. Studien, som avsluttes i år, viser interessante trekk om flyktninghelse – både fysisk og psykisk:
– I utgangspunktet er flyktninger en gjeng med relativt friske mennesker, selv om opptil en tredjedel kan ha symptomer på psykisk belastning under flukten. Men når de har bodd i Norge i rundt ett år blir helsen deres bedre, sier professor Diaz og fortsetter:
– Etterpå blir likevel situasjonen dårligere igjen. Dette har litt med situasjonen de opplever i Norge å gjøre, der de sliter med integrering og opplever vanskeligheter med å komme i arbeid. I forholdet mellom menn og kvinner kan det også være en stressende faktor å innta nye roller i det norske samfunnet, mens de hjemme forsøker å beholde et mer tradisjonelt kjønnsrollemønster slik de opplevde i hjemlandet. Dette med kjønnsbalanse er vanskelig på flere vis.
EU sikrer seg mot «migranten» gjennom styrket grensekontroll
For å respondere på og bremse de økte flyktningstrømmene til Europa, har EU inngått en rekke økonomiske og politiske avtaler med ulike naboland som huser et stort antall flyktninger. Libanon- og Jordan-avtalene, og EU-Tyrkia-avtalen fra 2016 er alle eksempler på slike tredjelandsavtaler.
UiB-forsker Synnøve Kristine Nepstad Bendixsen forteller at tredjelandsavtaler kan beskrives som et forsøk fra EU på å utvide sin grensekontroll utover sine faktiske fysiske territoriale grenser gjennom politikk, traktater, forskrifter og økonomisk hjelp til land som ligger rett på utsiden av Europa.
Seks mennesker finner varme rundt et bål på busstasjonen i Tuzla i Bosnia Herzegovina. Bildet er tatt under feltarbeid utført av UiB-forskere, her intervjuet de mange migranter og flyktninger fra blant annet Afghanistan, Pakistan, Irak Marokko, og Algerie. Alle ventet på en sjanse til å komme seg trygt til et EU-land. Men det er ikke en enkel prosess: – I Balkan prøver EU å kontrollere sine grenser i form av økonomisk bidrag til Serbia, Bosnia-Herzegovina og andre – for å styrke grensene deres og Frontex-operasjoner i området - for å hindre migranter å komme for nært et EU-land hvor de kan søke asyl, forklarer sosialantropolog Synnøve Bendixsen.
Men eksternaliseringspolitikken kan også ta form som økonomiske bidrag fra EU til enkeltland og regioner for å styrke grensekontrollen deres.
– I Balkan prøver EU å kontrollere sine grenser i form av økonomisk bidrag til Serbia, Bosnia-Herzegovina og andre – for å styrke grensene deres og Frontex-operasjoner i området - for å hindre migranter å komme for nært et EU-land hvor de kan søke asyl, forklarer Bendixsen og fortsetter:
– Eksternaliseringspolitikk bidrar til at EU forskyver grensene sine utover de fysiske grensene i Schengenområdet. Et symptom på dette er Frontex, EU-organet som samordner grensekontroll mellom medlemsland, som har opplevd en enorm budsjettvekst, fra €7.3 millioner i 2005 til €137 millioner i 2011, €286 millioner i 2016 og €538 millioner i 2020, sier Bendixsen.
Hvilken fortelling om «migranten» skaper en slik politikk?
– Eksternaliseringspolitikken til EU bidrar også til at migrasjon blir sett på som noe farlig, uønsket og noe som bør unngås. Det sender signal til andre land om at migrasjon og migranter er noe som bør forhindres. Fortellingen bak denne politikken og Frontex’ budsjettvekst er oppfatningen av migrasjon som en trussel; et sikkerhetsproblem og en risiko; det bygger opp en forestilling om at EU overfører denne risikoen – migrasjon – til en tredjestat som får ansvar for å hindre at risikoen – altså migranten – når Europa, forklarer Bendixsen.
I Danmark tar eksternaliseringspolitikken form av å opprette og finansiere asylmottak i utlandet for asylsøkere som ønsker opphold i landet. Et av landene danske politikere har vært på befaring i er Rwanda.
I en pressemelding sier høykommissær for beskyttelse hos FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), Gillian Triggs, at de er sterkt imot initiativer som «tvangsoverfører asylsøkere til andre land», at «eksternalisering kun flytter asylansvaret til andre steder» og «unngår internasjonale forpliktelser».
– Slike praksiser undergraver rettighetene til dem som søker trygghet og beskyttelse, demoniserer og straffer dem, sier Triggs i pressemeldingen.
– De utnytter både sårbarhetene til flyktninger og overbelastede utviklingsland, sier hun.
Kan løsningene ligge i ikke-bindende internasjonale avtaler?
I år er FNs flyktningkonvensjon 70 år. Da den ble opprettet i 1951, var det for å beskytte flyktninger etter andre verdenskrig. I dag er den fortsatt den viktigste juridiske ordningen for å ivareta flyktningers rettigheter når og mens de søker asyl i et annet land.
I 2018 underskrev en rekke land, inkludert Norge, FNs flyktning- og migrasjonsplattformer, to nye avtaler som tok sikte på å konsolidere flyktningkonvensjonens mål om å sikre flyktninger som har behov for beskyttelse.
Det EU-finansierte PROTECT-prosjektet forsker på hvorvidt de nye, ikke-bindende avtalene påvirker den globale håndteringen av flyktninger, og om de bidrar til at land oppfyller sine forpliktelser i flyktningkonvensjonen.
Et viktig mål for de nye plattformene er å oppnå en jevnere fordeling av verdens flyktninger: over 60 prosent av alle verdens flyktninger er i dag fordelt på kun ti land. Tyrkia alene huser 3,5 millioner flyktninger.
85 prosent av verdens flyktninger bor dessuten i fattige utviklingsland som er dårlig rustet til å håndtere store flyktningstrømmer.
Ved flere anledninger har FNs høykommissær for flyktninger, Filippo Grandi, påpekt at verdenssamfunnet må samarbeide bedre for å fordele verdens flyktninger. – Jeg oppfordrer til større global solidaritet og handling for å inkludere og støtte flyktninger, de som er internt fordrevet i eget land, statsløse personer, og landene som huser dem. PROTECT-prosjektet, ledet av Hakan G. Sicakkan (bildet), forsker på hvordan verdenssamfunnet kan få til en jevnere fordeling av verdens flyktninger, og hva som skal til for at et slikt samarbeid kan lykkes.
Prosjektleder for PROTECT, UiB-professor Hakan G. Sicakkan, forklarer hvorfor det er interessant å studere effekten av FNs nye initiativ.
– Flyktning- og migrasjonsplattformene oppmuntrer til flere felles handlinger for å mobilisere stater til å ivareta ansvaret nedfelt i flyktningkonvensjonen og fordele verdens flyktninger på flere land. PROTECT ser på hvilke konsekvenser disse plattformene har for vern av flyktninger, både juridisk og institusjonelt, og hvordan de kan bidra til å endre oppfatningen av flyktninger til legitime innbyggere i vårt samfunn, sier prosjektleder Hakan G. Sicakkan.
Blant plattformens mål er å lette presset på vertsland, øke flyktningers selvstendighet ved å skape tilgang til arbeidsmarked og yrkesfaglig utdannelse og erfaring, og skape alternative muligheter for lovlig innreise via tilgang på studentvisum eller stipendordninger.
Flyktningplattformen satser også på økt tilgang til tredjelandsløsninger, og at et økt antall flyktninger kan vende trygt hjem.
- I denne videoen forteller Sicakkan mer om hvordan PROTECT forsker på effekten av de nye flyktning- og migrasjonsplattformene.
FAKTA
Flyktningkartet og tall
- Dette interaktive kartet viser noen av de største globale flyktningkrisene i 2021.
- Oppdaterte tall fra FNs høykommissær for flyktninger (juni 2021).
Denne artikkelen er utviklet i et samarbeid mellom det EU-støttede prosjektet PROTECT, som forsker på FNs flyktning- og migrasjonsplattformer, og SDG Bergen Science Advice, som arbeider med vitenskapelig rådgivning om bærekraftsmålene til FN, nasjonale myndigheter og internasjonale organer.
