Sårbare barn av enslige mødre

I Norge ble «arbeidslinjen» et mantra i velferdspolitikken fra rundt 1990, og den samme tendensen ser man i mange andre land. Hovedpoenget var at sosiale støtteordninger ikke skulle bli evigvarende passivitetsfeller som hindret at folk kom seg i jobb.

Reformen av overgangsstønaden i 1998 passer inn i dette bildet: Før reformen kunne en enslig forsørger gå på overgangsstønad til det yngste barnet var rundt ti år, uten tidsbegrensing på hvor mange år man kunne gå motta stønad. Den viktigste endringen etter reformen var at man maksimum kunne motta overgangsstønad i tre år. Selve nivået på ytelsen ble gjort noe bedre.

Mange fikk jobb

Tidligere forskning har vist at reformen faktisk maktet å løfte ganske mange mødre inn i arbeidslivet med en bedret inntekt som resultat. Skyggesiden er at noen ikke klarer å øke arbeidsinntekten samtidig som de mister velferdsrettigheter, så noen eneforsørgerfamilier opplever økt fattigdom. I Norge, i motsetning til USA, som hadde en tilsvarende reform et par år før oss, er det imidlertid andre sosiale støtteordninger som slår inn når en spesifikk rettighet går ut.

Dette demper inntektstapet for aleneforsørgerne, men også potensialet for besparelser for det offentlige.

Forskningen som har sett på disse reformene i Norge, USA og andre steder har stort sett vært rettet mot den økonomiske situasjonen til eneforsørgerne selv og erfaringene deres i arbeidsmarkedet. Det har vært mye mindre fokus på barna til de alenemødrene som ble berørt av reformen. Noe av retorikken bak arbeidslinjen har jo vært at hvis en får folk over fra passive ytelser til arbeidsdeltagelse, vil det kunne etablere en «arbeidskultur» og en «utdanningskultur» også for en oppvoksende generasjon.

Barna til aleneforsørgere

Ungene som ble født rett før og rett etter reformen av er nå i ferd med å gå ut av ungdomsskolen. Det er derfor mulig å se hvilke effekter reformen har hatt på barns skolekarakterer, noe som er tema for et nylig forskningsarbeid jeg har gjennomført samme med Katrine Løken og Katrine Reiso. For hele gruppen av aleneforeldre kan man ikke finne noen utslag på skolekarakterer ut av ungdomsskolen, hverken på standpunkt eller eksamen. Men hvis vi fokuserer på yngre alenemødre (under 26), den gruppen som i størst utstrekning var brukere av overgangsstønaden, så kommer det til syne en negativ effekt på skoleutfall.

Den negative effekten tilsvarer omtrent å gå ned en karakter i ett av de fjorten fagene man får karakter i på ungdomsskolen. Man kan diskutere om dette er mye eller lite, men bak slike gjennomsnitt kan det godt ligge mange familier hvor reformen ikke påvirker karakterene noe særlig og andre hvor karakterene tar et ras. Og tanken bak reformene var jo at disse reformene skulle ha positive utslag for den neste generasjonen, og noe slikt lar seg i hvert fall ikke spore.

Vi isolerer grupper som ble påvirket av reformen hovedsakelig ved at de får mindre tid hjemme og andre som hovedsakelig tar et inntektsfall: Karakterene faller omtrent likt i begge gruppene. Reformen påvirker altså karakterene både gjennom lavere inntekt og gjennom mindre tid til oppfølging av at skolearbeidet blir gjort. Vi finner at aleneforeldre som bor nær besteforeldre får en mindre negativ effekt på karakteren – så dette med oppfølging av skolearbeidet er kanskje mest akutt der den enslige forsørgeren har et svakt nettverk rundt seg.

Ikke et argument

Denne forskningen kan ikke brukes til å argumentere for at arbeidslinjen er «feil» eller for eksempel at regjeringens forslag fra i høst om å skjerpe inn overgangsstønaden fra tre til ett år var dumt. Men det er kanskje lurt å ha i tankene at når man får folk i jobb, så tar man dem bort fra tilstedeværelse hjemme, noe som kan gå ut over oppfølging av barns skolearbeid.

En løsning kan være at skolen kompenserer for dette ved leksehjelp og heldagsskole.