Migrasjonsplattform med enorm symbolsk verdi

FN har utpekt 18. desember som den internasjonale migrantdagen. Samtidig skal FN vedta en egen migrasjonsplattform (Global Compact on Migration), som har vært mye diskutert i flere land – inkludert Norge – den siste tiden. I tillegg lanserer FN en flyktningeplattform (Global Compact on Refugees) som fokuserer på internasjonal beskyttelse.

– Et mål med flyktningeplattformen er å sikre at migrasjonsplattformen ikke svekker retten til internasjonal beskyttelse. Seriøse, ledende juristkolleger mener at det er ikke forutsigbarhet rundt hva migrasjonsavtalen kan føre til hva gjelder menneskerettigheter og retten til internasjonal beskyttelse. Dette er en dimensjon av migrasjonsplattformen som må følges nøye av forskningsmiljøene, sier professor Hakan G. Sicakkan fra Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen (UiB).

Behov for bedre beskyttelse av liv

Siden nesten alle reguleringer og samarbeid i regi av internasjonale organisasjoner handler om forhold som nasjonalstater ikke klarer å håndtere på egenhånd, er det et klart behov for en slik plattform, ifølge migrasjonsforskeren.

– Europa klarte ikke å beskytte sine borgeres liv før og under den andre verdenskrig, og vi fikk som følge av det Menneskerettighetskonvensjonen og Flyktningkonvensjonen. Vi klarte ikke å beskytte våre barn, miljø, minoriteter og vi fikk FN-avtaler som regulerer samarbeid om deres beskyttelse. I dag klarer vi ikke å sikre migrantenes liv og menneskerettigheter og vi får en migrasjonsavtale som inviterer til internasjonalt samarbeid for å regulere migrasjon og sikre at migranter behandles humant, sier Sicakkan og fortsetter:

– Denne gangen prøver verdenssamfunnet å få til et samarbeid om et betent tema med krigspotensiale før en ny katastrofe inntreffer verden. I denne forstand har migrasjonsplattformen en enorm symbolsk verdi. Om den også har en reell verdi når det gjelder måloppnåelse vil tiden vise.

Omfattende asylreformer i EU

Sicakkan er en erfaren forsker på europeiske forhold på tvers av landegrenser, inklusive migrasjonsforskning. Han ledet i sin tid prosjektet EUROSPHERE, som fikk støtte gjennom EUs syvende rammeprogram (FP7). I tillegg er han styremedlem i IMER, et migrasjonsnettverk av forskere som i all hovedsak er tilknyttet ulike institusjoner i Bergen.

I mai 2018 var Sicakkan og en rekke kolleger i Brussel og avholdt en egen migrasjonskonferanse, der flere av problemstillingene som også omfattes av FNs migrasjonsplattform og flyktningeplattform ble berørt fra et norsk og europeisk perspektiv.

– Gjennom konferansen ville vi gjøre EU oppmerksom på de mulige konsekvensene til EUs pågående asylreformer for retten til internasjonal beskyttelse, som er nedfelt i Folkeloven. EUs asylreformer er omfattende og forplikter medlemslandene. EU innfører blant annet en standard prosedyre for behandling av asylsøknader, nye rutiner for å identifisere hvilket medlemsland som har ansvar for å gi beskyttelse til individuelle asylsøkere, og nye mål hva gjelder ansvarsfordeling mellom medlemslandene, forteller han.

Virkemidlene EU innfører nå er prøvd ut enkeltvis i ulike medlemsland siden 90-tallet, og forskerne vet hvordan disse virkemidlene har fungert i europeiske land i forhold til retten til internasjonal beskyttelse.

– Selv om EU er innovative hva gjelder utvidelsen av beskyttelsesgrunnlaget ved å inkludere subsidiære grunner i beskyttelsesbegrepet kan styringsmekanismene i enkelte land vanskeliggjøre implementeringen. EUs asylreformer fokuserer primært på saksbehandlingsprosedyrer og overlater den institusjonelle sammensetningen i felt-nivå styring til sine medlemsland. Vi prøvde å formidle til EU vårt kunnskap om hvilke virkemidler og institusjonelle rammeverk som styrker eller svekker retten til internasjonal beskyttelse, og visedirektøren for Den europeiske kommisjonens asylenhet som lager utkastene for den nye asylloven var tilstede på konferansen, sier Sicakkan.

En invitasjon til samarbeid

Sicakkan og hans forskningskolleger mener det er viktig at universitetssamfunnet inntar en kritisk rolle til implementeringen av bærekraftsmålene (Sustainable Development Goals, SDGs). Ikke minst når det gjelder å bidra med kunnskap og forskning som gjør at FN, EU, nasjonalstater og andre instanser får et bedre beslutningsgrunnlag i viktige spørsmål for hele verden.

– I bærekraftsmålene betraktes migrasjon som ønskelig så lenge den bidrar til utvikling. Det vil si at migrasjon primært anses å være et middel for å oppnå et politisk mål som utvikling snarere enn som en rettighet. Denne forståelsen er på linje med dagens strenge blikk på migrasjon. På den andre siden er migrasjonsplattformens mål om å gjøre migrasjon sikrere, men ikke lettere, for migranter et humant svar til de mange dødstilfellene og den elendigheten som vi ser på grensene mellom det globale sør og det globale nord, sier migrasjonsforskeren og legger til:

– Jeg oppfatter migrasjonsplattformen som en invitasjon til verdens land til samarbeid om å gjennomføre sin egen migrasjonspolitikk på en human måte slik at både mottaksland, senderland og migranter kan dra nytte av migrasjonsprosessen uten å forårsake menneskelige eller politiske kriser. I denne forstand er migrasjonsplattformen på linje med bærekraftsmålenes fokus på utvikling.

Vil plattformen oppnå sine mål?

Samtidig stiller Sicakkan seg spørrende til om plattformen er i stand til oppnå sine mål. Spesielt hvis den kan ha noen uintenderte konsekvenser for migranter og stater, og siden det er uklart om mange nok land blir med på samarbeidet.

– I tillegg setter jeg spørsmåltegn ved om FN klarer å opprette den globale styringsstrukturen som kreves for å implementere plattformens ambisiøse mål om «sikker, velordnet og lovlig migrasjon» (safe, orderly and regular migration). Dette er den andre dimensjonen som må følges nøye med på fra forskerhold, slår Hakan G. Sicakkan fast.