Arkeologisk metode

Arkeologisk registrering
I museenes arkiver ligger informasjon om alle kjente kulturminner. Det skilles gjerne mellom synlige og ikke-synlige kulturminner. Synlige kulturminner er slike ting om er synlig i terrenget, som gravhauger, bautasteiner, tufter mm. Såkalte ikke-synlige kulturminner er kulturminner i grunnen som ikke er synlig på markoverflaten. Dette kan være spor etter bygninger og leirplasser, overpløyde graver, flatmarksgraver, kokegroper, offerfunn, kultsteder etc. Arkeologisk registrering innebærer å vurdere områder for potensiale for ikke hittil  kjente synlige og ikke-synlige kulturminner.

Det er fylkeskommunene som foretar denne registreringen når områder skal utredes for kulturminner, som regel på grunn av utbygging. Dette registreringsarbeidet innebærer sjekk av arkiv, gamle kart, samt landskapsvurdering og som regel prøvestikking/sjakting. Prøvestikking er å grave hull på 50x50 cm for påvisning av eventuelle oldsaker og kulturlag på steder hvor det vurderes høy sannsynlighet for forhistoriske spor/funn.

Utgravinger
Arkeologiske utgravinger er systematisk undersøkelser og dokumentasjon av fortidens spor. Siden arkeologiske undersøkelser samtidig ødelegger sporene som undersøkes, er dokumentasjon helt essensielt. Ved systematisk arkeologiske undersøkelse sikres dermed informasjonsverdien av kulturminner, før de forsvinner på grunn av utbygging eller andre inngrep. Arkeologiske undersøkelse gjennomføres som regel kun når kulturminnene står i fare for å bli ødelagt/fjernet. 
Det er som regel kun en liten del av alle ikke kjente kulturminner som blir undersøkt. 

Tradisjonelt har utgravinger vært foretatt ved å åpne mindre flater for hånd, og grave jordlagene stratigrafisk og dokumentere gjenstander og strukturer etter hvert som de dukker frem. Massene som graves opp blir såldet gjennom finmasket netting for å fange opp også små funn, slik som pilspisser, avslag fra steinredskap produksjon, perler, beinfragmenter mm.

Flateavdekking er en metode hvor man skaver av dagens øvre torv- eller dyrkingslag med gravemaskin for å avdekke spor etter fortidens mennesker som er avsatt i jordlagene under. Slik som stolpehull og grøfter etter bygninger, ildsteder og kokegroper, graver, gjerder mm. Med flateavdekking med gravemaskin får man avdekket store områder, og får en langt bedre oversikt over de arkeologiske sporene innenfor et større område. På denne måten får man avdekket f.eks. hele gårdsanlegg og relasjonene mellom bygninger, innmark og utmark.

Det er landsdelsmuseene som er delegert ansvaret for å gjennomføre arkeologiske undersøkelser i sine distrikt. I middelalderbyene er det NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) som har ansvaret for gjennomføring av arkeologiske undersøkelser. 
Riksantikvaren er overordnet ansvarlig for, og som gir tillatelse til arkeologiske undersøkelser i Norge. 

Dokumentasjon

De arkeologiske sporene dokumenteres forløpende både med foto, tegning og innmålinger. Gjenstander samles inn, dokumenteres og konserveres, det tas en rekke naturvitenskapelige prøver for senere analyse. Målet med dokumentasjonen er for å best mulig kunne sikre informasjonsverdien til kulturminnene for ettertiden. Dokumentasjonen skal gi en best mulig grunnlag for forskningen til å analysere og sette kulturminnene inn i en større sammenheng, for å øke vår kunnskap om fortidens samfunn og mennesker.
 

Gjenstandsfunn blir katalogisert og konservert. Oldsaker er en av hovedkildene til arkeologien for å skape kunnskap om de 10000 år av vår forhistorie hvor det ikke finnes kilder. Sammen med dokumentasjonen fra utgravingene, og naturvitenskapelige prøver, gir oldsakene oss stadig ny kunnskap om fortidens samfunn.
Det er landsdelsmuseenes ansvar å ta vare på og forske på dette kildematerialet.

Les mer om arkeologisk konservering her.