Russisk popsa-musikk - lekegrind for «ikke-tradisjonell seksualitet»
Samtidig som Russland har undertrykkende lover mot ‘homoseksuell propaganda’, flommer russisk popsa-musikk over av menn i drag og homoerotiske uttrykk. - Det er «stemmen» til fantom-kroppsdelen, sier førsteamanuensis i musikologi, Stephen Amico.
Main content
- Hvis du dro til Russland og du trodde det var kommet til et samfunn preget av homofobi, ville du bli sjokkert over å se hvor mange menn og kvinner som leker med kjønnsroller og seksualitet, forteller Stephen Amico, som er ansatt ved Griegakademiet – Institutt for musikk ved Universitetet i Bergen.
Han har i mange år studert seksualitet og musikk, særlig den russiske musikkscenen, før han i det siste har vendt blikket mot den russiske befolkningen i Estland. I Russland har han stort sett studert popsa, en spesifikk russisk type musikk, som likner popmusikk, men gjennomgående inneholder kvintsirkelen, «The Circle of Fifths», som er mindre vanlig i vestlig musikk.
I boken Roll over Tchaikovsky! Russian Popular Music and Post-Soviet Homosexuality(2014) viser Amico hvordan musikk hjelper homofile russiske menn med å skape sine egne sosiale rom og sitt eget selv, i samspill med andre med en "ikke-tradisjonell orientering", en vanlig russisk eufemisme for homofil, lesbisk eller queer, ifølge Amico.
- Vi har ikke likhet i Vesten heller!
Amico sier at det eksisterer så mange misoppfatninger om Russland i Vesten.
- Bildet er ikke svart hvitt. I forskningen min har jeg prøvd å stille spørsmål ved tanken om at alt er lukket og undertrykkende i Russland og åpent og tolerant i Vesten. Det er sant at den russiske staten har totalitære aspekter. Men hvis vi setter opp dikotomi mellom øst og vest, har vi heller ikke likestilling mellom kjønnene eller seksuell likestilling i Vesten. Selvsagt er det absolutt forskjeller når det gjelder juridisk kontekst mellom hvordan sex oppfattes i Russland og Vesten. Men mange menn og kvinner som ser på identiteten sin som beskyttet av loven i Vesten, er fortsatt ofre for myk diskriminering, sier Amico når jeg snakker med ham på mobiltelefon midt i Corona-krisen.
Seksuell identitet som sanselighet
Musikologen sier at vinkelen hans har vært å se på seksuell identitet, ikke bare ved å se på politikk, men å utforske hvordan menneskelig seksualitet er uløselig knyttet til legemliggjøring og opplevelse, inkludert opplevelser av nytelse.
Han sier at en åpenbar inngang til dette var å undersøke hva vi kan lære av menneskelig seksualitet i samspill med musikk.
- Vi tenker ofte på sex når det gjelder politikk, vi kobler det til visuell kultur, diskurs, tekst, erkjennelse. Men hvis vi utelater kroppen, sensualiteten, den auditive, er det vanskelig å få en helhetlig forståelse av hvordan vi uttrykker oss som seksuelle vesener. En av de sentrale linjene i boken min "Roll over, Tchaikovskij!" er spørsmålet om diskurs og ideologi bør betraktes som det primære grunnlaget i analysen av musikk eller seksualitet.
- Vi mangler en ordbok for sex
- Ofte analyserer vi diskurser og ideologi nettopp fordi vi har et ordforråd for å diskutere disse tingene, hevder Amico.
- Men når vi kommer til spørsmålet om sex – da mener jeg sex som penetrasjon, som lukt, som berøring, som smak, det vil si, ekte, materiell sex - det viser seg at vi rett og slett ikke har en tilgjengelig ordbok å bruke. Toril Moi skrev boka; "Hva er en kvinne" om hva vi kan få hvis vi ser på kroppene til kvinner og kroppene til menn. Jeg tror at hvis vi ser på erfaring som kan forstås utenfor diskursen av for eksempel den russiske staten, folket og kirken, kan vi kanskje utfordre ideologi, sier Amico som mener at vi trenger kritiske studier av sansene, av hvordan vi unngår strukturer som begrenser oss.
Musikologen ønsker også å utfordre den vestlige ideen om at LHBTQ-folk i Russland ikke lever gode liv.
- Moskva har for eksempel homofile klubber der folk står i kø på gaten utenfor. Det er så mye homofili i russisk musikk, som spiller på denne «utradisjonelle» seksuelle identiteten, og det er veldig interessant hvorfor så mange artister lykkes, selv om de har en ‘utradisjonell orientering´.
Russlands fantomkroppsdel
Amico forteller at den franske teoretikeren Maurice Merleau-Pontys tanker om den manglende kroppdelen (the phantom limb) av er nyttig for å forstå det russiske paradokset.
- Det er som om homofili er Russlands fantom-kroppsdel, som den er det i ethvert samfunn, sier Stephen Amico.
I følge forskeren forsøkte de sovjetiske og russiske myndighetene å «kutte» homoseksualitet fra det «sosiale organet». Dette gjorde de ved å forby folk å snakke om det og for eksempel ved å sende antatt «homoseksuelle» til Gulag.
- Men å kutte kontakt med samme kjønn er ikke mulig, om en aksepterer premisset at alle mennesker har et behov for en opplevelse av sensuell, til og med seksuell, intimitet med andre medlemmer av sitt eget kjønn. En annen sak er om dette fullføres eller ikke via eksplisitt seksuell aktivitet, sier Amico og utdyper:
- For å utforske hvorfor det er så mange utøvere med «utradisjonell orientering» spesifikt innen musikk, argumenterte jeg for at dette ikke bare er en tilfeldighet - faktisk deler både musikk og fantomlemmene mange ontologiske attributter: De er begge både materielle og immaterielle; begge er «atemporale,» det vil si at de eksisterende som før og nå på samme tid. Tenk for eksempel på å høre på en sang, høre koret for første gang, og deretter, 40 sekunder senere, høre det samme refrenget igjen - er det «nå» eller «da»?. I tillegg oppleves både musikk og et fantomlem både somatisk / kroppslig og kognitivt / mentalt, sier Amico og legger til;
- Jeg så en gruppe full av unge menn som klemte hverandre her om dagen, midt i Corona-tiden. Heteroseksuelle mennesker trenger også å være menn til menn, eller kvinner til kvinner. Så når det gjelder Russland, tror jeg ikke det er en overraskelse at det kommer tilbake så sterkt. Og jeg mener at det fremhever det faktum at vi trenger å snakke om kropper, ikke bare psyke.
En måte å unnslippe binær heterofili
I artikkelen Why Homophobic Russia Loves Gender-Bending Pop Stars in The Atlantic snakker Amico også om den tilsynelatende paradoksale måten Russland elsker sine flamboyante og kjønnslekende popstjerner, og likevel ekstremt anti-homofil.
Amico sier til The Atlantic at russere i mindre byer har fortalt ham at de liker denne typen musikalske uttrykk, at det lyser opp en ellers kjedelig provinsiell tilværelse. I følge Amico ser det særlig ut som eldre kvinner elske Boris Moiseev for hans vektlegging av skjønnhet og ømhet - to aspekter det hevdes manglet i sovjet-tiden. Amicos personlige teori er imidlertid, sa han til The Atlantic, at russerne ganske enkelt trenger en ventil «for å unnslippe den binære heteroseksualiteten som er pålagt dem.»
Amico understreker at det er helt sant at LHBTQ i Russland diskrimineres, og at personer med slike identiteter, kan føle seg tryggere for eksempel i Norge. Men ifølge Amico var den russiske regjeringen ikke alltid anti-homofil.
- I de første årene etter revolusjonen var Sovjetunionen et av de mest liberale stedene i verden. Lovgivningen mot homofili ble fjernet. Det var først med Stalin homofili ble kriminalisert. Det var straffeforfølgelser av tusenvis av angivelige homoseksuelle mennesker, mange ble arrestert og siktet for homoseksualitet, ofte bare som et forsøk på å arrestere påståtte fiender fra regimet.
Et siste spørsmål. Hvordan har det seg Russland ble ditt viktigste forskningsfelt?
- Det korte svaret er at jeg er veldig glad i russisk ligurgisk musikk. Jeg var også interessert i modernistisk musikk fra 1900-tallet, og da jeg tok doktorgraden min i etnomusikologi oppdaget jeg at det var så lite forskning på russisk musikk fra et vestlig perspektiv. Det var vanskelig å lære språket, men jeg klarte å trenge gjennom det og det har vært så berikende å bli kjent med og elske Russland.
- Nå har det dessverre blitt vanskeligere å reise til Russland, og å få visum. I oktober ble for eksempel, Carine Clément, en fransk sosiolog, som skulle holde foredrag om De gule vestene, utvist fra Russland, og er nektet adgang til landet i ti år. Jeg synes dette er veldig trist, jeg savner Russland svært mye, og har hatt mesteparten av den akademiske karrieren min sentrert rundt kjønn og musikk i St. Petersburg og Moskva. Nå har jeg derfor vendt blikket mot den russiske befolkningen i Estland, avslutter Stephen Amico.