Filigran

Navnet er sammensatt av de de latinske ordene for tråd og korn. På disse elementer bygger selve teknikken i denne spesielle form for gullsmedkunst. Metallet, oftest sølv eller gull blir trukket ut i meget tynne tråder, hvorav to og to igjen gjerne blir tvunnet sammen som et tau. De sammentvundne tråder blir så klippet opp i små lengder av forskjellig størrelse og deretter ordnet i dekorative mønstre. Hvert enkelt liten tråd må loddes i nabotråden. I mønsteret inngår små kuler (korn) eller små firkantede plater som blir støpt ved drypp av smeltet metall i huller laget i trekull. Mønsteret som enten komponeres fritt eller legges opp etter skisse eller tegning plasseres etter hvert inne i en fast gitt ramme. Filigranmønstrene kan varieres sterkt og gir store muligheter for en skapende kunstner. Ved bruk av ytterst små mengder metall er det mulig å gi et virkningsfullt uttrykk for en personlig plastisk formfølelse.

Arbeider i filigran kjennes langt tilbake i tiden. Filigrankunsten ble dyrket i det gamle Egypt, i Hellas og Italia, i Kina og India. I Nord-Europa kan den føres tilbake til jernalderen, praktstykker er bevart fra vikingtiden i dekorerte våpen og smykker. ny En blomstringstid hadde filigrankunsten under senrenessansen. Den spredte seg over hele Europa og ble fremherskende i folkekunsten, hvor den senere har hatt sin sikreste forankring.

Filigran ble laget ved de store gullsmedverksteder i byene og ved små sølvsmier på bygdene. Det bevarte norske materiale spenner over et stort register, fra monumentale praktstykker av store mestere til småarbeider f a ukjente bygdekunstnere. Meget er usignert og utført i en tradisjonell stil som gjør det vanskelig å tidfeste arbeidene. Det gjelder særlig bondekunsten. Et stort materiale må ha gått tapt i et såpass skrøpelig materiale.

Utbredelsen av den nasjonale filigrankunst har sammenheng med bruken av folkedrakter. I land og på steder hvor de er blitt vanlige igjen er interessen for filigrankunsten øket. Foruten i smykker forekommer filigran i nipsgjenstander, på mindre bruksting som skaft på skjeer og gafler, undertiden på bokbind.

Bildet viser Landstads kirkesalmebok fra 1871 trukket med fløyel og prydet med beslag og spenner i sølvfiligran. Stil og montering er tradisjonell og ligner bokbind fra langt eldre tid. Et mesterstempel på beslagene har bokstavene A I A og tallet 27. Initialene passer på en bergensgullsmed som døde i 1885. Noen annen mester med disse initialer er ikke kjent. Men tallet 27 kan være et forkortet årstall. Er sølvarbeidet likevel utført 1827 eller så tidlig som 1727 ? Filigranarbeider er ofte så konservative i sitt stilpreg at selv fagfolk viker tilbake for å datere dem etter det. Hvis sølvfiligranet er eldre enn boken det pryder (1871) må det nødvendigvis være overført fra en eldre bok. De to bøkene må i så fall ha vært like tykke, da spennene som ikke er forandre, passer på Landstad. Sannsynligvis har den vakre boken opprinnelig vært forlovelsespresang. På innsiden av hver av spennene står tre bokstaver: hennes og hans initialer. De kan muligens løse dateringsspørsmålet, men eksempel viser hvor vanskelig det kan være å plassere filigranarbeider i tid og sted.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 30. august 1958. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)