Fornuftigt matstell

I 1864 kom det ut en bok som vakte mer enn alminnelig oppsikt, og det enda til en kokebok: Fornuftigt Madstel. En tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog af Clemens Bonifacius». Det er ikke «kokeboken» i og for seg som har gjort den berømt, men noen bemerkninger i forordet og den striden disse førte til, den såkalte «Grøtstriden». Det ble en avisfeide som trakk mange kamplystne menn med seg på begge sider og som fortsatte og endte i Videnskabsselskabet i Kristiania.

Det er ikke så godt å forstå hvorfor boken ble utgitt pseudonymt og av «den milde velgjører» (som det latinske navnet kan oversettes med). Men forfatteren må jo ha hatt en mening med det. Med datidens gjennomsiktige forhold måtte han regne med at navnet umulig kunne hemmeligholdes, selvom alt oppstyret rundt boken sikkert kom uventet. Forfatterens navn kom da også snart for dagen, og P. Chr. Asbjørnsen vedkjente seg farskapet. Snakker man med folk som vet mer om Asbjørnsen enn at han fortalte eventyr og sagn, sier de gjerne(og da med et smil) at han ga jo ut en kokebok også. De tar det som et pussig sidesprang av matmonsen Asbjørnsen dette og nærmest som en spøk. Men det var alt annet enn spøk.

«Fornuftigt Madstel» er barn av sin tid og en frukt av 1850-årenes utpregete interesse for samfunnets økonomi, og arbeidet for landets materielle fremvekst. «Kokeboken» er i virkeligheten et ledd i Asbjørnsens praktisk-økonomiske forfatterskap, på linje med en rekke bøker og mange artikler han skrev om skogsak og myrdyrkning, om surhøy og brunhøy, om treskjæring og husflid.

«Fornuftigt Madstel» er ved siden av å være en vanlig kokebok med oppskrift på forskjellige retter, en populær-vitenskapelig fremstilling om hensiktmessig valg og tillaging av næringsmidler og om den økonomiske betydning av manglende kunnskaper på dette felt har for den enkelte husholdning og for landet som helhet.

Det er sikkert de færreste som er klar over hvor mange daglige skillinger som går til spille ved uriktig næringsvalg og skrøpelig hustell, sier Asbjørnsen. Han setter opp et regnestykke i landsmålestokk, bruker grøtmelet som et eksempel og minst sjetteparten av dette melet går til spille ved den uvettige måten grøten blir laget på.Det årlige tapet bare på grøtmel er en halv million daler! Det kommer av at kvinnfolkene oftest slumser så meget mel i gryten på èn gang at vannet holder opp og koke, melet klumper seg seg og blir ufordøyelig. Nesten over alt på Vestlandet er det skikk å stampe en mengde rått mel i grøten, etter at gryten er tatt av. Enhver kan nok skjønne at dette melet er fullstendig tapt,sier Asbjørnsen.

Det var disse bemerkningene som utløste «grøtstriden». Eilert Sundt, som kjente forholdene utover landet bedre enn noen i samtiden, tok til motmæle og forsvarte bondekonene som hadde kokt grøt i tusen år, og saktens kunne det. Det kom ham dyrt å stå . En rekke kjente menn kom Asbjørnsen til hjelp, og den langvarige feiden spredte seg også til nabolandene. Det siste ordet i selve avisfeiden ble sagt i en lang, harselerende artikkel i vittighetsbladet «Vikingen».

Merkelig nok har det vist seg, mer enn hundre år etter, at den anonyme, «morsomme» artikkelen er skrevet av Asbjørnsen selv. I virkeligheten var det reist et rent vitenskapelig spørsmål av kjemisk-fysiologisk art som først langt senere kunne løses. Som så ofte ellers viste det seg at gamle kjerringråd kunne ha noe for seg. Vitenskapen visste selvfølgelig ikke den gang f. eks. noe om vitaminer. Vår tid har gitt den edle Eilert Sundt større rett enn samtiden kunne.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 31. oktober 1964 da i serien; Godbiter fra samlingene.)