Den eldste norske flora

Flora Norvegica av Johan Ernst Gunnerus utgjør et av de viktigste kapitler i botanikkens historie i Norge. Første del av verket ble trykt på forfatterens egen bekostning 1766, annen del kom posthumt og ble utgitt av brorsønnen 1776. Deler av manuskriptet er ennå i behold i det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek i Trondheim.Gunnerus som var biskop i Trondhjems stift 1758-73 var ellers en allsidig herre som, foruten teologi, syslet med så forskjellige fag som filosofi, folkerett, fysikk, matematikk, mineralogi, men er særlig kjent som naturhistoriker .Høyest rager han vel som zoolog. Som botaniker har han gjort seg særlig kjent nettopp ved Flora Norvegica. Verdifulle er også hans herbarium og hans kopibok som er bevart. Flere planter fant han i Norden som den første, og noen var endog ukjent for vitenskapen.

Gunnerus tar også med en del lavere planter i sin flora, alger og bregner, noe som ikke var vanlig på den tid. På kort tid satte Gunnerus seg inn i botanikken, trass i at han måtte ha hatt vansker med å skaffe seg litteratur og vanskelig kunne få kontakt med tidens spesialister. Likevel er oftest hans beskrivelser og bestemmelser av plantene i floraen og herbariet riktige. I floraen blir ialt 1118 arter behandlet. Det dreier seg vesentlig om egne funn gjort under visitasreiser i stiftet som den gang også omfattet Nordland og Finnmark.

Floraen er etter tidens skikk skrevet på latin, mens Gunnerus føyer til plantenes norske, dansk og tyske navn. Den vitenskapelige nomenklatur (navngivning), med et slektsnavn, er somme som Linnè innførte. Ved siden av beskrivelsene forteller Gunnerus om plantenes økonomiske betydning, deres medisinske anvendelse, samtidig som han ofte gir kulturhistoriske opplysninger.

Plantene er ordnet i den rekkefølge han fant dem eller bestemte dem , altså ikke systematisk. Men han bemerker selv at en systematisk ordning kunne være ønskelig. Det ville vel da ha blitt noe i retning av Linnès seksualsystem.

Floraen ble rost av samtidens lærde, som Linnè, Otto Fr. Müller i Danmark og vår egen Hans Strøm. Dens betydning ligger ikke bare i at den gir opplysninger om Norges flora på Gunnerus’ tid, den var i virkeligheten den første og eneste norske flora i vitenskapelig forstand i nesten hundre år, og ble først avløst av M. N. Blytts flora som kom 1861-76.

Gunnerus’ flora er illustrert med nitid utførte kobberstikk som illustrasjonen av Cicuta virosa, Selsnepe, her viser. Selsnepe er særlig kjent for sin giftighet. Med Linnès vitenskapelige innsats inntrådte et viktig skille i den naturhistoriske vitenskap i Europa. Som resultat av Linnès virksomhet utkom det praktfulle Flora Danica i Danmark, og Gunnerus’ Flora Norvegica må også sees i denne sammenheng.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 28. mai 1955, da i serien; Godbiter fra samlingene.)