Andreas Fayes «Norske sagn»

Da Andreas Faye i 1833 ga ut sin samling «Norske sagn» kom det noe nytt inn i den norske litteraturen. Riktignok var en del sagn offentliggjort tidligere, men spredt i aviser , tidsskrifter og bøker. Det meste var å finne i den muntlige tradisjon. Derfor gjaldt det å samle så meget som mulig, mens det ennå var tid for å sikre denne kulturarv for etterslekten. Hovedsaken for Faye ble å bevare sagnets kjerne, sagnet skulle gjengis slik han hadde fått det, intet legges til og intet trekkes fra. Han mente at samlingen burde ha interesse langt utover det rent underholdningsmessige.

I fortalen til boka hevder han at for vitenskapsmannen vil verdien av sagnene være innlysende, men til hjelp for de andre lesere legger han fram seks punkter der han forklarer sagnenes verdi. For både historikeren og mytologen ja til og med naturforskeren mener han at samlingen har betydning. I fortalen uttrykker han også det håp at boken kan tjene som håndbok for dikterne og oppmuntre dem til å velge et hjemlig stoff til sin diktning.

Faye deler sagnene inn i grupper etter innholdet, og til hver av disse gruppene skriver han en innledning. I forordet til første kapitel legger han således fram en teori om sagnenes opprinnelse. Han trekker inn folketroen i andre europeiske land og sammenlikner med den norske. I tillegg til disse innledningene er de fleste sagnene forsynt med fotnoter for å gi dem vitenskapelig kommentar.

Faye legger stor vekt på disse kommentarene, ja stundom er kommentaren langt større enn selve sagnet. Stilen i Fayes sagn virker fremmed på oss i dag. Selv sier han at han ville unne oss sine lesere å høre den naive, muntlige fortelling på stedet. Men det var nettopp det muntlige i fortellingen Faye forsømte, som det nå er bærer hele samlingen preg av stivt skriftsprog. Boken ble da også kritisert meget sterkt, særlig av P. A. Munch som i første rekke kritiserte stilen, men samtidig uttrykte han tvil om at boken ville få noen betydning for dikterne i Norge. Men Munchs tvil ble gjort til skamme, for Fayes håp om at våre diktere kunne få nytte av samlingen gikk i oppfyllelse. Mer og mer tok nå dikterne til å nytte hjemlig stoff i sin diktning, slik man blant annet finner det hos Welhaven.

Fayes sagn er også en av forutsetningene for Asbjørnsen og Moes virksomhet. Til å begynne med samlet Asbjørnsen sagn for Faye som utnevnte ham til «overordentlig Sagnambassadeur». Men det gikk ikke lang tid dør Asbjørnsen bestemte seg til å gi ut en samling for egen regning. I dag står Faye i skyggen av Asbjørnsen og Moe, men man må ikke glemme at Faye var pionéren på folkeminneforskningens område, og at han derved er med på å forberede det nasjonale gjennombrudd.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 23 .oktober 1954, da i serien; Godbiter fra samlingene.)