«Et minne»
Av Audun Tvinnereim.
Main content
UBB har i sin håndskriftsamling et lite Tryggve Andersen-manuskript – en lite skisse med tittelen «Et minne».
Manuskriptet består av åtte og en halv tett beskrevne kvartsider. Skriften er liten og sirlig. En tenker med vemod på at Tryggve Andersen i sine siste år måtte nytte den vakre håndskriften sin til å skaffe seg en ekstra-inntekt. Han skrev av skjøter og kontrakter for bygdefolket på Hadeland til en pris av 5 øre arket.
I 1902 foretok Tryggve Andersen en sjøreise som kom til å vare ett år. Han hadde nettopp mistet sin kone og sin ene sønn og var nedfor og lite arbeidsdyktig. Han håpet å kunne gjenvinne helsen på reisen og å få samle stoff til en sjøroman. Dagboken han førte på denne turen ble i 1923, tre år etter hans død, utgitt med tittelen «Dagbok fra en sjøreise».
Boken gir en trøstesløs skildring av forholdene ombord på en råtten norsk seilskute. Kosten er bedervet og mangelfull, vannforsyningene for små og redningsutstyret utilstrekkelig. Skipperen er en ufyselig psykopat og storparten av mannskapet uskikket til jobben. Det dårlige kostholdet fører til at flere av besetningen blir syke. En av matrosene, smålendingen Adolf Karlsson, dør av beri-beri og blir senket i havet et sted i Sydatlanteren 17. desember 1902.
I samlingen «Fabler og hændelser» som kom ut i 1915 – altså 13 år etter dagboken ble skrevet, men 8 år før den ble trykket – har Tryggve Andersen nyttet noe av dette stoffet dikterisk i en liten beretning han kaller «Døden ombord». – Han har her konsentrert fremstillingen om sykdommen på skipet og slutter med å skildre gravferden ute på havet.
Hele avsnittet fra dagboken er gått rett inn i fortellingen, bl.a. en rekke replikker i direkte tale. – men mangt er og diktet om og forandret. Naturskildrende avsnitt er kommet inn og personkarakteristikkene er forandret. Skipperen er avgjort mindre usympatisk enn i dagboken, og fremstillingen er penset over i 3. person – resonøren er «forhenværende theologisk student, waterclerk og hotelportier Jens Dahl», som slett ikke er en så spennende person som dagbok-jeget.
Vårt manuskript har en utforming som på mange måter ligger mellom de to trykte versjonene. – Storparten av det som fortelles er hentet fra dagboken, og fremstillingen er i jeg-form. Men flere drag viser at forfatteren har prøvd å distansere seg fra virkelighetsunderlaget. Bl.a. er tidspunkt, stedssnavn og personnavn forandret. Naturskildringen er utpenslet i forhold til i dagboken og kapteinens skikkelse er trengt atskillig i bakgrunnen.
Meget tyder på at skissen er et forarbeid til fortellingen som ble trykket i 1915, og på mange måter er den bedre enn den endelige utformingen. Beretningen om den emigrerende teologen virker påhengt og unødvendig. Det en vil huske av fortellingen er nettopp den delen som finnes i vårt manuskript – skildringen av den døende matrosen og fremfor alt av gravferden ute på havet:
«Der blev firet på de ytterste liner, den lange bylt akte av stigen og veltet skakt ned i sjøen. Stensækken trakk forenden ned, men liket sank ikke straks – det fløt nogen favner, den stripede, gilde madrasstop vugget og duppet i bølgene, indtil bylten blev vastrukken. Sagte sank den, store bobler gurglet op, og borte var Nils Olsson fra Småland.»
(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 24. juni 1967. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)