Antikkens bystater

Gjennom størstedelen av Europas, og etterhvert Amerikas, historie har vi vært i dialog med antikkens kultur. På politikkens område har dette ofte vært en diskusjon av hvilken nytte vi kan ha av de politiske systemene i Athen, Sparta og Roma i utformingen av våre egne systemer.

Begrepet «politikk» kommer fra det greske ordet for bystat, polis. I en periode på 1250 år (ca. 750 fvt–500 evt) var Middelhavet og Svartehavet omkranset av selvstyrte byer, med et relativt lite jordbruksoppland. Bystaten Athen var eksepsjonelt stor, med opptil 30.000 borgere, mens de fleste hadde noen få tusen. Roma vokste seg tidlig ut fra bystatsrammene, med mange hundre tusen borgere, men beholdt likevel de politiske institusjonene til en bystat, helt frem til innføringen av keiserdømme.

Også der bystatene senere ble underlagt større systemer, som de hellenistiske monarkiene og det romerske imperiet, beholdt de fleste sine egne politiske institusjoner og utøvde et omfattende lokalt selvstyre, mot å betale skatt til sentralmakten og gi avkall på utenrikspolitisk selvstendighet.

Politisk teori og den overfloden av forskjellige konstitusjoner som har dannet basis for europeisk tenking helt frem til våre dager, oppsto i det politiske laboratoriet rundt Middelhavet. Her ble det gjennom flere hundre år gjennomført både fredelige og voldelige eksperimenter med varianter av enevelde (monarki, tyranni, diktatur, keiserdømme), fåmannsvelde (aristokrati, oligarki), folkestyre (demokrati) og republikk.

Antikkens Bystater er et sammenlignende studium av disse styreformene, samfunnet og konfliktene som skapte dem, særlig de tre mest kjente bystatene: Athen, Sparta og Roma.