Klimaendringene truer tradisjoner over hele verden

‘Hvit jul’ i Norge, trøffelhøsting i Piedmont-regionen, flygefisk i Barbados, nomadisk gjeting i Altai-fjellene i Mongolia, et Shinto-ritual på den frosne overflaten av Japans Suwa-innsjø, og Islands Vatnajökull-isbre. Hva har disse fenomenene til felles? De er alle kulturelle referanser som sakte forsvinner ut, og klimaendringene spiller en sentral rolle i utfasingen. 

Postdoktor ved Senter for klima- og energiomstilling (CET) ved UiB, Daniel Puig, studerer tap av immateriell kulturarv drevet av klimaendringer.

– Å miste kulturarven sin er ille: i tillegg til å bidra til å opprettholde samhold i samfunnet, er kulturarv viktig i seg selv fordi mennesker er kulturelle vesener. Vi ser dette tydelig blant urfolk, som lider mer akutt av tapet, sier Puig.

Tap som gjør oss mindre menneskelige 

Tilpasning er det vi driver med når vi justerer oss til virkningene av klimaendringer. Men det er grenser for hvor mye tilpasning vi kan gjøre. Hindrene kan være biofysiske, økonomiske, teknologiske og sosiale. Daniel Puig forsker på hvordan sosiale begrensninger påvirker vår evne til å tilpasse oss, og hvilke konsekvenser dette har for immateriell kulturarv.

– Begrensninger knyttet til klimatilpasning kan være biofysiske – som en flombarriere som ikke er høy nok. Eller økonomiske – det er rett og slett ikke nok penger til å bygge flombarrieren. Men veldig ofte er begrensninger for tilpasning sosialt konstruerte: dette betyr at individuelle verdier, sosiale normer og psykososiale faktorer har stor betydning for om tilpasning fungerer eller ikke, sier Puig.

– Tilpasningsbegrensninger viser seg gjennom trusler mot det vi bryr oss mest om – fra mennesker, dyr og planter, til gjenstander, steder, opplevelser eller muligheter som vi anser som uunnværlige for vår fysiske og følelsesmessige velvære. Immateriell kulturarv, som involverer tradisjonelle festligheter og håndverk, kunnskap om naturen og språk, er et eksempel. Slik kulturarv gir referanser som hjelper oss å finne plassen vår i en stadig mer kompleks og tøff verden, sier Puig.

Puig mener likevel at denne instrumentelle funksjonen ikke er hovedverdien til Immateriell kulturarv. 

– Uten er en del av hva det innebærer å være menneske borte. Det er derfor vi bryr oss om det, sier han.

Trivsel

Daniel Puig hadde en lang karriere utenfor akademia før han fikk doktorgrad. Nå jobber han på Senter for Senter for klima- og energiomstilling (CET) ved UiB.

– Jeg begynte å jobbe med klimapolitikk ganske tidlig i karrieren min, sier Puig. 

Dette fokuset gjorde at han begynte å følge mer og mer med på spørsmål man studerer innenfor samfunnsgeografi.

– Fokuset i arbeidet mitt med klimapolitikk forflyttet seg ganske tidlig over mot samfunnsvitenskapen, og tok etter hvert innover seg samfunnsgeografiske perspektiver. Slike perspektiver er viktige for å få til effektiv politikk, sier han. 

Det finnes forskning som viser at immatriell kulturarv bidrar til folks opplevde velvære. Den samme forskningen viser også at det å miste immatriell kulturarv reduserer folks velvære.

Puig sier at klimaendringer er en av flere trusler mot kulturelt mangfold.

– Globalisering, konflikt og fattigdom er også store trusler. Klimaendringer gjør de andre truslene verre. Når man har konflikt, og så tørke, forverrer jo tørken konsekvensene av konflikten. Klimaendringene er både en årsak og en akselerator av de andre årsakene, sier han.

Klimaurettferdighet

På spørsmål om hva som driver ham, svarer Puig:

– Det er nok en liten aktivist i meg. Klimaendringer er i bunn og grunn en uønsket konsekvens: du pådrar deg kostnader med utslippene dine, men betaler ikke for konsekvensene – det gjør andre, fordi «there is no such thing as a free lunch». Dette er bare grunnleggende urettferdig. Det er ille nok når urettferdigheter tar fra deg levebrødet, men det er enda verre når du blir fratatt kulturarven – identiteten din. Aktivisten i meg er skikkelig opprørt over dette.

Puig påpeker imidlertid at tap av immateriell kulturarv som følge av klimaendringer skjuler en mer subtil form for urettferdighet.
Han beskriver en religiøs seremoni i Japan – en tradisjon som går flere hundre år tilbake i tid, og som er sentrert rundt den frosne overfalten på en innsjø. Men i dag fryser innsjøen sjeldnere, og derfor er det sannsynlig at tradisjonen vil forsvinne.

Fordi ikke alle i regionen har sterke følelser knyttet til tapet av denne tradisjonen, og fordi de som gjør det verken er de mest innflytelsesrike eller de mest høylydte, får ikke dette mye oppmerksomhet, og de som kjenner på et ubehag, har ingen steder å henvende seg.

– Dette er urettferdig. Hvor mange mennesker trengs for at tapet av kulturarv skal bety noe, og hvem bestemmer det, spør Puig. 

Enten vi er klar over det eller ikke, påvirker kultur handlingene våre. Som Daniel Puig sier: 

– Når du mister dine kulturelle referanser, påføres du en type fattigdom som ofte er irreversibel, og derfor er det viktig å studere disse spørsmålene.