Home
Research Group for European Law

Warning message

There has not been added a translated version of this content. You can either try searching or go to the "area" home page to see if you can find the information there

Tolkingsuttalelse fra EU-domstolen om vilkårene ”oppfordring til kjøp” og ”villedende utelatelser”

EU-domstolens dom i sak C-122/10, Konsumentombudsmannen mot Ving Sverige AB.

Main content

EU-domstolen avsa den 12. mai 2011 dom med tolkingsuttalelser om direktivet om urimelig handelspraksis, direktiv 29/2005. Dommen vil ha betydning for tolkingen av bl.a. § 8 i den norske markedsføringsloven, som gjennomfører de aktuelle direktivbestemmelser i norsk rett.

Saken springer ut av en tvist mellom Konsumentombudsmannen og reisebyrået Ving Sverige AB om hvorvidt reklame fra Ving var i samsvar med svensk markedsføringslovgivning. Konkret gjaldt det en annonse med tilbud om reise til New York, som bl.a. inneholdt opplysninger om ”New York fra 7 820 kr” og hotellovernatting, samt at det var tale om utvalgte reiser i en avgrenset periode. Konsumentombudsmannen anla sak mot Ving, med den begrunnelse at reklamen var en kjøpsoppfordring, som inneholdt villedende utelatelser, fordi opplysningene om reisens viktigste karakteristika, bl.a. pris, var utilstrekkelige eller mangelfulle. Den svenske Marknadsdomstolen fant å måtte forelegge for EU-domstolen flere prejudisielle spørsmål om tolkningen av direktivet om urimelig handelspraksis, knyttet til forståelsen av vilkårene ”oppfordring til kjøp” og ”villedende utelatelser”.

Tolkingsuttalelsen fra EU-domstolen innebærer for det første at det foreligger en ”oppfordring til kjøp” etter direktivets artikkel 2 bokstav i), jf. markedsføringsloven § 8 tredje og femte ledd, når opplysningene om det annonserte produktet er tilstrekkelige til at forbrukeren kan treffe en kjøpsbeslutning, uten at det er nødvendig at det aktuelle reklamebudskapet gir en faktisk mulighet til å kjøpe produktet, eller at reklamen forekommer i forbindelse med en slik kjøpsmulighet.

For det andre skal artikkel 2 bokstav i) tolkes slik at vilkåret om angivelse av pris på produktet kan oppfylles hvis reklamebudskapet inneholder en frapris, dvs. den laveste pris som det annonserte produkt eller produktkategori kan kjøpes for. At det annonserte produktet eller produktkategorien finnes i andre utforminger eller med et annet innhold til priser som ikke angis, utelukker ikke at vilkåret om angivelse av pris er oppfylt. Det hører imidlertid under den foreleggende rett å vurdere konkret, på bakgrunn av produktets art og karakteristika, samt det aktuelle reklamebudskapet, å etterprøve om angivelsen av en frapris gjør det mulig å treffe en kjøpsbeslutning.

For det tredje skal bestemmelsen tolkes slik at en presentasjon av produktet i ord eller bilder gjør det mulig å oppfylle vilkåret om angivelse av produktets egenskaper, herunder i det tifelle der samme presentasjon i ord eller bilder anvendes til å beskrive et produkt, som tilbys i flere utforminger. Det er imidlertid overlatt til den nasjonale rett i hvert enkelt tilfelle å ta konkret stilling til om forbrukeren er gitt tilstrekkelige opplysninger til å identifisere og atskille produktet med sikte på å treffe en kjøpsbeslutning.

Når det gjelder forståelsen av hva som er ”villedende utelatelser”, viser avgjørelsen for det fjerde at kravet om angivelse av produktets hovedegenskaper, jf. artikkel 7 stk 4 litra a, som tilsvarer markedsføringsloven § 8 tredje ledd bokstav a), at det er tilstrekkelig at bare visse av et produkts viktigste egenskaper angis, hvis den næringsdrivende ellers henviser til sin internettside, forutsatt at denne inneholder vesentlige opplysninger om produktets viktigste egenskaper, pris og andre forhold i samsvar med vilkåret i artikkel 7. Det er imidlertid overlatt til den foreleggende rett i hvert enkelt tilfelle å vurdere om angivelse av visse av produktets viktigste egenskaper gjør det mulig for forbrukeren å treffe en informert kjøpsbeslutning.

For det femte følger det av avgjørelsen at direktivets bestemmelse om at pris anses som en vesentlig opplysning, jf. direktivets artikkel 7 nr. 4 bokstav c), som gjenfinnes i markedsføringsloven § 8 fjerde ledd, skal tolkes slik at en isolert angivelse av en frapris i en kjøpsoppfordring, ikke i seg selv kan anses for å være en villedende utelatelse. Det er imidlertid overlatt til den nasjonale rett å avgjøre om angivelsen av en frapris er tilstrekkelig til at kravene vedrørende angivelse av en pris, som fremgår av nevnte bestemmelse, anses for oppfylt. Den nasjonale domstol må bl.a. etterprøve hvorvidt en utelatelse av beregningsmetoden for den endelige pris forhindrer forbrukeren fra å treffe en kjøpsbeslutning, og følgelig påvirker forbrukeren til å foreta kjøp som ellers ikke ville ha blitt gjort. Den nasjonale domstol må i denne vurderingen også ta hensyn til de iboende begrensninger som ligger i det anvendte reklamemedium, og andre konkrete omstendigheter og tiltak som den næringsdrivende har truffet for å gjøre opplysningene tilgjengelig for forbrukerne.

EU-domstolens tolkningsuttalelse begrenser seg til å trekke opp nokså vide rammer for tolkningen av de aktuelle bestemmelser, og overlater til de nasjonale domstoler et temmelig vidt skjønn ved den nærmere konkrete anvendelsen av bestemmelsene. Avgjørelsen er slik sett et illustrerende eksempel på de mange utfordringene som knytter seg til harmonisering av lovgivning gjennom bruk av standardpregede rettsvilkår, som skaper risiko for at det etter hvert utvikler seg uensartet nasjonal praksis i de enkelte medlemsstater, i strid med selve harmoniseringsmålsettingen.