Pass og citadell

Veileder: professor Anh Nga Longva

Nasjonalstater har ofte blitt bygget på forestillingen om ett felles språk. Med et slikt premiss ser man bort fra språklig heterogenitet innenfor nasjonalstatenes grenser. I mange sammenhenger har det vært mer vanlig å se på flerspråklighet som et problem heller enn som en ressurs. Moderne samfunn er per definisjon sammensatte, etnisk og sosialt. Jeg har studert franskbruk og forestillinger om fransk i dagens tunisiske samfunn, på bakgrunn av landets historie med fransk styre. På bakgrunn av mine empiriske funn fra Tunisia, argumenterer jeg for en kulturforståelse med rom for språklig mangfold.
Tunisia er det minste av landene som utgjør den nordafrikanske regionen Maghreb, og var protektorat under Frankrike gjennom 75 år, fra 1881 til 1956. Sammen med de andre landene i regionen, er Tunisia del av det franskspråklige Nord-Afrika. I dag er fransk fortsatt mye brukt i landet. Både i skoler og universitet undervises det på fransk i tillegg til på arabisk. Fransk språk har fortsatt en sentral plass i dagens samfunn, til tross for at Tunisia har vært en selvstendig nasjon i om lag femti år. Jeg har studert hvilken rolle ekskolonispråket spiller i nyere tid. Til tross for demokratiseringen av utdanningen, bidrar fortsatt bruken av fransk til å reprodusere sosiale ulikheter. Det finnes forestillinger om at fransk i Tunisia er et elitespråk, og det foregår sosial kategorisering med hensyn til franskbruk. Samtidig gir fransk mulighet til sosial mobilitet ved at man gjennom utdanning og dermed tilegnelse av franskkunnskaper, kan få bedre jobber og bedre økonomi. Informantene uttrykker at de ser på fransk som en del av sin kultur. De fletter inn fransk i dagligtalen, og benytter seg av de mulighetene den flerspråklige situasjonen gir dem, gjennom at de har et rikt språklig repertoar med både fransk og arabisk. På den ene siden kan altså fransk oppfattes som et elitespråk assosiert med makt og sosial klasse. Dette kan føre til tanken om at fransk i bunn og grunn er en arv etter fransk imperialisme, og at så lenge fransk brukes, så opprettholdes og reproduseres den franskspråklige imperialismen. På den andre siden uttrykker informantene at fransk språk er en integrert del av det tunisiske samfunnet. Spenningen mellom kontinuitet og endring kan lett fremstå som paradoksal. Men språklig endring er en kontinuerlig prosess. Jeg hevder at det implisitt i tunisisk franskbruk også ligger en form for avkolonisering av språket. Slik kan man forstå integreringen av fransk som en subtil form for motstand mot kolonialisme og kulturell imperialisme. Fransk oppfattes ikke nødvendigvis som et kolonispråk lenger; alminnelige tunisiske språkbrukere har annektert det og gjort det til sitt.