Etikk i endring

TEKST: Kim E. Andreassen

Forskningsetikken er ikke passiv i denne prosessen, den er selv med på å påvirke vitenskapen, samfunnet og vårt verdensbilde. Den setter spørsmål om tillit og sannhet på prøve, ikke minst spørsmålet om hvilke sannheter vi til enhver tid vil ha. Til syvende og sist setter den spørsmål ved menneskets status, ved hva vi er og hva vi ønsker å være blant andre skapninger.

Den annen verdenskrig blir oppfattet som det viktigste vendepunktet i moderne forskningsetikk. Grunnen til dette er oppgjøret med den medisinske forskningen som foregikk i og rundt de tyske nazi-konsentrasjonsleirene. I kjølvannet av Nürnbergprosessene fulgte Nürnberg-kodeksen, en liste på ti regler for medisinsk forskning som spesielt tok sikte på å hindre framtidige overgrep mot forsøkspersoner. I forlengelsen av denne ble Genève-erklæringen (1947) og Helsinki-deklarasjonen (1964) utarbeidet som interne retningslinjer for medisinsk forskning, som særlig fokuserte på den enkelte forskers ansvar og den enkelte forsøkspersons rettigheter.

Forskningsetikken slik vi kjenner den i dag, fikk først feste innenfor medisinsk forskning. Men også i naturvitenskapene så man tidlig behovet for selvregulering, spesielt på områder som innebar stor miljø- og sikkerhetsrisiko. Nødvendigheten av begrensinger i forskningens frihet ble klart mellom annet for de amerikanske forskere som var med på å utvikle de første atomvåpen, og som selv advarte mot konsekvensene. Samfunnsfagene har særlig vært opptatt av forskningsetiske problemer knyttet til eksponering av enkeltpersoner og grupper, noe som ikke har blitt mindre aktuelt siden utviklingen innen elektronisk databehandling.

Siden midten av 1970-tallet har vi sett en økende interesse for å etablere uavhengige kontrollkomiteer for forskning. I Norge har dette blant annet ført til at de nasjonale forskningsetiske komiteer ble opprettet i 1990. NEM (medisin), NENT (naturvitenskap og teknologi) og NESH (samfunnsvitenskap og humaniora) er uavhengige rådgivende komiteer for forskningsetiske spørsmål, som til sammen dekker alle fagområder. De nasjonale forskningsetiske komiteene har ikke dømmende kraft, kun rådgivende funksjon.

De senere årene har vi fått et sterkere søkelys på demokratisk kontroll av forskningen i form av innsyn og dialog. Særlig innefor den biomedisinske forskningen og den bioteknologiske utviklingen har det vært fremmet krav om politisk kontroll. Større demokratisk kontroll og mer offentlig interesse for vitenskapens konsekvenser må forstås som et skritt i riktig retning. Likevel kan man også spørre seg om denne kontrollen kan gå for langt, slik at den hemmer utvikling. For eksempel har Bergen en av de største biobankene i verden. Den inneholder uante muligheter for å løse sykdomsproblematikk innen kreft, hjerte- og karsykdommer, men er underlagt strenge lover. Genforskning kan få store samfunnsmessige konsekvenser hvis det fører til at befolkningens gener kartlegges. Hva ville for eksempel skje med forsikringssaker? Et spørsmål man kan stille seg i denne sammenheng, er om det alltid er viktigere å utvikle nye medisiner heller enn å tenke politisk rettferdighet.

I det siste har det vist seg at forskerne og forskningen selv krever beskyttelse. Det har vokst frem en erkjennelse av at forskere og forskningen har krav på beskyttelse mot økonomiske og samfunnsøkonomiske interesser. Det har også vært klaget på at eksterne regler og byråkrati forsinker eller begrenser viktige forskningsforsøk. Mot det siste har vi nettopp sett viktigheten av offentlig uavhengig kritikk av selvbeskyttende praksiser og selvpålagte regelverk i forskning. For eksempel hvordan interne etiske regler om saklighet og respekt for medforskere i offentlig debatt, kommer i konflikt med den uavhengige etiske normen om varsling.

Forskningsetikkens stadige utfordringer er å beskytte på en handlekraftig måte, uten at den selv blir et hinder. Så lenge vitenskapene og samfunnet endrer seg, vil en diskusjon om denne balansen alltid være aktuell.