Norge er fortsatt på trygdetoppen

Økt bruk av trygder som sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd har vært et tilbakevendende tema i den offentlige debatten siden 1970-tallet. Disse trygdene kalles helserelaterte ytelser. Til tross for bred politisk oppslutning om innføringen av ordningene, har det vært en voksende bekymring for at de ganske sjenerøse ytelsene har fått stadig flere til å bli forsørget av trygd.

En økende strøm ut av arbeidslivet var bakgrunnen for den såkalte arbeidslinjen på begynnelsen av 1990-tallet. Arbeidslinjen understreker det sentrale prinsippet i velferdsstaten: at flest mulig i yrkesaktiv alder skal delta i arbeidslivet og færrest mulig skal forsørges av trygd.

Likevel gikk utviklingen på 1990-tallet i motsatt retning. I perioden 1993 til 2003 steg andelen av befolkningen som mottok helserelaterte ytelser med rundt 40 prosent – fra vel 13 prosent til nesten 19 prosent av befolkningen. Siden den gang har antallet trygdede vært ganske stabilt.

Økt sysselsetting

Ser vi på sysselsettingen i den samme perioden, altså hvor mange som jobber, ble en svakt positiv utvikling fra 1993–2003 erstattet med en rekordsterk vekst i det påfølgende tiåret. Status i dag er at vi stadig er på verdenstoppen når det gjelder andel av befolkningen på helserelaterte trygder, men også når det gjelder andel av befolkningen som forsørger seg ved arbeid. Siden antall sysselsatte har vokst raskere enn antall trygdede, er andelen av arbeidsstyrken som forsørges av trygd, for tiden avtagende.

Er det dermed grunnlag for å si at «marsjen ut av arbeidslivet» er stoppet opp eller endatil snudd til en innmarsj? Er det da slik at det er de som tidligere var forsørget av trygd som nå er i arbeid?

Etter vårt syn er det neppe det som har skjedd i Norge. Økningen i sysselsettingen er det i hovedsak arbeidsinnvandrerne som står for, og disse bidrar dessuten lite i trygdestatistikken. Når det gjelder den norske majoritetsbefolkningen, er sysselsettingsveksten betydelig lavere og trygdenivået stabilt høyt – svakt avtagende for menn, men faktisk stigende for kvinner.

Mer trygd til yngre kvinner

Kvinners inntog i arbeidslivet kom tidlig i Norge, og med stor styrke. I løpet av 1970- og 1980-tallet steg andelen sysselsatte kvinner fra under 45 prosent til rundt 60 prosent. Senere fortsatte veksten med lavere takt, men fra århundreskiftet har andelen stabilisert seg rundt 70 prosent.

Når det gjelder trygdede, utgjør kvinner derimot et økende antall. Ikke bare fordi økt yrkesdeltagelse utløser rettigheter til trygdeytelser, men også fordi kvinner i gjennomsnitt har betydelig høyere trygdeforbruk enn menn.

Ser vi på perioden 2003 til 2013, er det særlig kvinner i aldersgruppen 25–35 år som står for en økning. Siden det samlede antall trygdede i befolkningen har vært noenlunde stabilt i denne perioden, må noen ha redusert sitt trygdeforbruk. Nedgangen finner vi blant menn i alle aldersgrupper bortsett fra de aller yngste, og blant kvinner i de eldste aldersgruppene.

Kvinner under ett har uten tvil bidratt og bidrar til den høye sysselsettingen i Norge. Men de utgjør også en stigende andel av befolkningen som mottar helserelaterte trygdeytelser. Det er blitt hevdet at det nettopp er de sjenerøse trygdeordningene som har gjort det attraktivt for norske kvinner å delta i arbeidslivet, uten at vi kjenner til forskningsbelegg for at dette er en årsakssammenheng.

Arbeidsinnvandrerne

Den gruppen som har påvirket sysselsettingen mest det siste tiåret, er arbeidsinnvandrerne. Dette skyldes kombinasjonen av innlemming av ti nye EU-land i 2004 og en vedvarende høykonjunktur i Norge. Fra 2002 til 2012 økte antall innvandrere i arbeid fra ca. 140.000 til ca. 335.000, en økning på 140 prosent. I perioden under ett står arbeidsinnvandringen for over 60 prosent av økningen i sysselsetting.

I siste halvdel av denne perioden, fra 2006, har sysselsettingen i majoritetsbefolkningen faktisk gått ned, noe som skyldes aldersutviklingen. Likevel har den samlede sysselsettingen fortsatt å vokse, noe som hinter til at arbeidsinnvandringen mer enn kompenserer for nedgangen blant norske statsborgere.

Disse innvandrerne er betydelig yngre enn majoritetsbefolkningen og er kommet til landet nettopp for å arbeide. Ikke bare bidrar de i stor grad til den økte sysselsetting, men de ligger også klart under norske statsborgere når det gjelder andelen som mottar helserelaterte trygdeytelser.

Veksten kan snu

Arbeidsinnvandringen har uten tvil vært en vekstimpuls i norsk økonomi det siste tiåret, samtidig som det har bidratt til å redusere andelen av befolkningen som forsørges av trygd. Men på lengre sikt er det grunn til å tro at dette bildet vil endre seg. De norske trygdeordningene er svært sjenerøse, ikke minst omregnet til lokal kjøpekraft i hjemlandet. Etter hvert som trygderettigheter opparbeides og kunnskap om trygdesystemet etableres, tilsier tidligere erfaring at arbeidsinnvandrere vil tilpasse seg trygdebruken til majoritetsbefolkningen, også når det kommer til de helserelaterte ytelsene.

Eldrebølgen er bare i sin begynnelse, og vil stille store krav til arbeidskraft og statsfinanser i årene som kommer. Vi kan ikke lenger hente arbeidskraften fra hjemmeværende kvinner, fordi denne reserven er oppbrukt, og fortsatt arbeidsinnvandring kommer også med en høy, fremtidig pris.

Vi kan pynte på statistikken og fokusere på at andelen trygdede samlet sett har gått ned i forhold til en stadig voksende befolkning. Men dette kan fort komme til å dekke over at vi har stabilisert oss på et foruroligende høyt nivå og at store grupper i arbeidsfør alder, først og fremst relativt unge kvinner og svært unge menn, fremdeles har en økende tilbøyelighet til å bli forsørget av trygd.

Helsen blir bedre

Det synes ikke å være noe ved den norske folkehelsen som skulle tilsi at vi befinner oss på dagens høye trygdenivå. Tvert imot, ser vi på utviklingen de siste tiårene, har folkehelsen utviklet seg positivt, samtidig som stadig mer forskning dokumenterer at deltaking i arbeidslivet er helsefremmende, og ikke omvendt.

Etter vårt syn er styrking av arbeidslinjen fremdeles det som kan løse dette dilemmaet. Arbeidskraftsreserven vår består først og fremst av de nesten 20 prosentene på helserelaterte trygdeordninger.