Frisk vind i herdede seil

I vårens utgave av Kula Kula, det sosialantropologiske tidsskriftet drevet av studenter ved UiB, skrev førsteårsstudent Anna Olivia Sundsli artikkelen «Frisk vind i herdede seil». Dette er et svar på intervjuet gjort med Gunnar Håland i På Høyden i forbindelse med instituttets 50-årsjubileum. Sundsli reagerte på listen hvor Håland har ramset opp de han mener er noen av de viktigste sosialantropologene som har vært ansatt ved UiB. En liste kun bestående av menn. Under kan du lese artikkelen i sin helhet.

Frisk vind i herdede seil

Tekst: Anna Olivia Sundsli

Jeg ser på meg selv som en privilegert student. Mitt andre semester som student ved institutt for sosialantropologi har foregått som et eneste virrvarr av spennende forelesninger, instituttseminarer, inspirerende verv og samtaler med studenter i andre kull, samt en stadig økende interesse for faget og forskningen som skjer på instituttet (og i den store verden). Jeg er heldig som er underveis i et turbulent andresemester ved et institutt som i år feirer 50 år. Salut!

Det tar tid og krefter å bli husvarm ved en institusjon der nivået er høyt og fagmiljøet anerkjent; man er nyfiken og blåøyd. Det å skulle føle seg som en del av et universitetsinstitutt som førsteårsstudent på en bachelorgrad føles naturligvis ofte som et tungt prosjekt. Ledelse, professorer, førsteammanuensiser, stipendiater, masterstudenter, vitenskapelige assistenter osv. føles langt borte og ofte utilgjengelige. Forskning foregår utenfor behagelig rekkevidde for studenter med lite kjennskap til hvordan instituttet ledes - det tar tid å bli stuevarm, på godt og vondt. Derfor er det ikke uten videre at jeg som førsteårsstudent føler det naturlig å delta på instituttets større seminarer, som dette semesteret har foregått ukentlig. Jeg beundrer ledelsen av instituttet og har til nå kun hatt professorer som inspirerer og utfordrer studentene sine til å tenke bredt og samtidig kritisk rundt eldre og nyere empiri.

Instituttets femtiårsfestival ble i slutten av januar dekket av den uavhengige avisen ‘På Høyden’. Gjennom et intervju med professor em. Gunnar Håland, ble det gitt en oversikt over instituttets historie; dets vekst og anerkjennelse. Vedlagt intervjuet var en liste over noen av instituttets viktigste ansatte antropologer gjennom tidene. Listen var lang, men ikke et eneste kvinnenavn var inkludert. Av ren mistro leste jeg gjennom listen flere ganger i håp om at den skulle forandre seg til noe mindre ensformig; at jeg hadde lest for fort og ikke fått med meg alle navnene. Jeg tenkte at det jo måtte være en feil, for mitt beundrende inntrykk av instituttet var at miljøet var inkluderende, tradisjonsrikt og moderne - alt på samme tid. Selvfølgelig er det farlig å insinuere noe om et landskap og en kultur uten stor kunnskap om og kjennskap til dette (man studerer da stadig sosialantropologi). Likevel overrasket det meg at listen inneholdt så mange mangler - og at disse manglene var av samme mønster.

Jeg lærer ofte at en nogenlunde kritisk holdning til egne tanker, å stille spørsmål rundt det man tenker og å aldri ta egne antakelser for fasit (noe annet kunne jo ansees som omtrent kriminelt), er essensielt. Likevel, da jeg omsider hadde lest innlegget et par ganger, leste jeg også kommentarene. Disse samsvarte på uhyggelig vis med min kritikk til listen. Da jeg undersøkte videre, forstod jeg at debatantene i kommentarfeltet også var en del av instituttet en gang, og at reaksjonen min på intervjuet og listen overhode ikke var en ny tanke. Kritikk av instituttets behandling av, og respekt for, sine kvinnelige ansatte var og er tydeligvis et sårt tema. På mange måter var dette svært betryggende, fordi å kritisere noe basert på umiddelbare reaksjoner og antakelser kan føre hvem som helst, og i allefall en fersk student, over på syltynn is.

Jeg er student i et universitetsmiljø der samfunnsvitenskap er allmennkunnskap og spørsmål om store, viktige temaer som handler om en stadig mer turbulent verden er hverdagskost. Her lærer man fort at det å forsnakke seg om kjønn og kvinnerettigheter i samfunnets ulike kontekster er risky business. Det er fort gjort å forholde seg over- og underkritisk i et studentmiljø der hærskaren som oftest er overinformert om de fleste temaer: Jeg må ærlig innrømme at å se kontrasten mellom mitt rosenrøde inntrykk av instituttet på den ene siden, og den svært tydelige listen på den andre skremte meg. Jeg var redd for å være overkritisk til instituttet uten grunn, og at mine tanker om intervjuet og listen var instinktivt kritiske til hvordan kjønnsrollene ble behandlet.

Å være kritisk når det kommer til spørsmål om kjønn og inkludering er viktig - det er lett å falle gjennom isen ved å stille spørsmål kun fordi det føles obligatorisk, eller fordi det blir en automatisk reaksjon. I dette tilfellet tror jeg isen er tykk nok til å trampe på; tross min naivitè og blåøyde førsteårsstudent-natur, er det klart at debatten om kjønn ved institutt for sosialantropologi ikke er ny.

Den kan heller sies å være foreløpig usynlig og stillestående. «Det har vært vanskeligere for kvinner enn for menn å studere og arbeide ved institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen, på grunn av de lokalt utformede kjønnsrelasjoner.» (Anne Rasmussen, Kula Kula utgv. 1., 1995: Instituttets historie- spørsmålet om kvinner: s.15)

Etter korrespondanse per mail med Anne Karen (Anka) Bjelland forstod jeg at ikke bare er denne debatten viktig, den er absolutt nødvendig. En dynamisk og levende kritikk av kjønnsrollenes plass ved instituttet må alltid være selvfølgelig. Særlig ved en institutsjon der dets fag dreier seg rundt ulikhetenes avgjørende natur. Er det ikke slik man holder seg i stadig utvikling? Ved å lære av ulikheter?

Da jeg leste ‘På Høydens’ intervju, stoppet jeg ved et sitat av professor Gunnar Håland: «Forskning skjer i menneskers hoder, men det skjer også mellom hoder. Omgivelser har mye å si(,...)» (Gunnar Håland i På Høyden: 21.1.2015)

Hvordan står det egentlig til med omgivelsene på institutt for sosialantropologi, UiB? Ved første øyekast (og jeg snakker av erfaring) ser forskningslandskapet i 8. etasje ganske harmonisk ut. Det viste seg for meg at virkeligheten er noe ganske annet.

Jeg ble henvist av Anka Bjelland til to tidligere utgaver av Kula Kula, begge fra 1995. I utgave nummer èn, kritiserer Anne Rasmussen professor Jan Petter Blom for et utsagn om instituttets mannsdominante personale. Som respons på denne kritikken skrev Anka Bjelland et innlegg i Kula Kulas andre utgave samme år, om «Det sosialantropologiske mannskapsunivers». I Bjellands innlegg om instituttets kjønnsroller bruker hun mottoet:

‘‘KJØR LITT “VIND I SEILENE” til debatten:

“DE LOKALT UTFORMEDE KJØNNSRELASJONER”.

Kjære Anka Bjelland. Jeg vil gjerne bruke ditt inspirerende bidrag fra 1995 og følge opp med å be instituttets masser om det samme: En stadig frisk vind i en debatt som handler om kjønnsroller må aldri bli tatt for gitt. Den må kjempes for for å opprettholdes.

Hvor finnes den fullstendige listen over antropologer som har bidratt til å forme instituttet innad og dets ansikt utad? Gunnar Hålands liste vil, for de fleste, virke svært mangelfull. Det trengs et helhetlig bilde av instituttet, ukjønnet, ærlig og delvis nøytralt, som bidrar til åpen og inspirerende forskning. Mangfoldet av dyktige antropologer ved UiB og tidligere ansatte og studenter ved instituttet vårt kan umulig være så ensformig. Vi trenger et selvkritisk institutt som innrømmer et liv med mangeårig mannsdominans.

Å stryke ut historie er aldri fruktbart. På en institusjon som stadig forandrer populasjon, behøves ren ærlighet på områder som angår kjønnsroller; nye studenter trenger å få innblikk i instituttets historie på godt og vondt. Det er nødvendig med friske øyne og tilhørende klare røster for å opprettholde et levende og sunt forskningsmiljø.

En naivitet til tema kan være bra; det viser til en slags selvfølgelig innstilling til et moderne samfunn der kjønn ikke skal kategoriseres, men alltid inklueres. Likevel må naiviteten til dette bestandig anerkjennes, den må aldri opphøre å brukes konstruktivt. Min første reaksjon på listen og hvor mangelfull den var, var basert på overraskelse og forundring over at et så spennende og dynamisk institutt kunne ha så grunnleggende mangler. Helt svart på hvitt, mener jeg listen fungerer som en milepæl for hva vi ikke ønsker lenger; ensformighet. Vi ønsker friske og moderne tanker om likhet - samt ulikhetenes nødvendighet innen forskning. Menneskets natur og dets unike kompleksitet må alltid respekteres.

Er det ikke trygt å si at det umulig kan ha gått 50 år uten en eneste kvinnelig ansatt (fast ansatt eller ikke) har bidratt med viktig arbeid? Hvis dette så er tilfelle, kan det da kunne sies at debatten dreier seg om enda mer alvorlige tilfeller av kjønnsforetrekking.

Anne Rasmussen skrev til meg: «Man kan ikke diskriminere ansatte som ikke er der?» Nærmer vi oss en treffbar spiker med det spørsmålet?

Mine spørsmål går til professor Gunnar Håland: Hvordan har det gått 50 år uten at én eneste kvinnelig ansatt har gjort seg fortjent til å havne på (den lange) listen over “noen av de viktigste sosialantropologene som har vært ansatt ved UiB.”?