Opptak av undervisning

• Kan jeg gjøre opptak av forelesning som inneholder andres tekst, bilder, lyd- eller filmklipp og gjøre denne åpent tilgjengelig for studentene på Internett?
• Kan jeg som underviser fritt bruke opptak som er gjort av min undervisning, for eksempel i forbindelse med undervisning ved en annen undervisningsinstitusjon
• Kan jeg forby studentene å gjøre opptak av min forelesning eller annen undervisning

Kan jeg gjøre opptak av forelesning som inneholder andres tekst, bilder, lyd- eller filmklipp og gjøre denne åpent tilgjengelig for studentene på Internett?

NEI, ikke uten samtykke fra rettighetshaver. De lisensavtaler universitetet har inngått, også de som utløser avtalelisens, gir ikke tillatelse til opptak. Opptak av fremvisning av bilder og avspilling av lyd- og filmopptak forutsetter derfor i praksis enten at disse er lisensiert under en åpen lisens eller at det er innhentet annet samtykke fra rettighetshaver

Tilbake til toppen

Kan jeg som underviser fritt bruke opptak som er gjort av min undervisning, for eksempel i forbindelse med undervisning ved en annen undervisningsinstitusjon?

NEI. Universitetet har som hovedregel produsentrettigheter til slike opptak. Videre bruk av disse, for eksempel ved en annen institusjon, vil derfor forutsette samtykke fra universitetet.

Utdypning:
En underviser som bidrar på et opptak vil ha opphavsrett til sin egen prestasjon, typisk i form av opphavsrett til forelesingen som tas opp. Etter åvl. § 45 vil imidlertid «tilvirker» av opptaket ha rett til å råde over selve opptaket «ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og å gjøre opptaket tilgjengelig for allmennheten».

Tilvirker av opptak kan være både den som fysisk har gjort opptaket og den som har produsert opptaket gjennom organisering og finansiering, jf. forutsetningsvis 

Romakonvensjonen artikkel 3. Dette innebærer at universitetet eller en enhet underordnet universitetet kan anses som produsent etter åvl. § 45.

Bruk av opptaksutstyr som eies eller disponeres av universitetet, i seg selv ikke gjør universitetet til produsent av alle lyd- og filmopptak som frembringes ved hjelp av dette utstyret. I den grad det som produseres er typiske «egen-produksjoner», der den ansatte selv står for opptaket ved å bruke utstyr han har tilgjengelig på kontoret eller bestiller opptak fra IT- avdelingen i et auditorium som er utstyrt for dette, uten at fakultet eller universitet er involvert, må den ansatte selv anses som «tilvirker av slike produksjoner».

Dette stiller seg derimot annerledes der opptaket på en eller annen måte er organisert av universitetet eller en enhet under universitetet. Det klareste tilfellet av slike organisering er mer omfattende produksjoner, for eksempel i form av filmer hvor det gjøres opptak på location etc. Universitetet vil ved slike produk-sjoner typisk også bidra med finansiering ut over bare å stille utstyr til disposisjon, for eksempel til kameracrew, produsent, skuespillere etc. For slike mer omfattende produksjoner, er det ikke tvilsomt at universitetet eller en enhet under universitetet må anses som «tilvirker» etter åvl. § 45.

De fleste produksjoner ved universitetet vil imidlertid være langt mindre omfattende, og vil stort sett bare bestå i at det på fakultets- eller instituttnivå er tatt en beslutning om at gitt undervisning skal tas opp, og at dette blir iverksatt. Den omstendighet at slike produksjoner er produsert ved hjelp av utstyr som disponeres av universitetet og som regel vil skje innenfor rammene av universitetsansattes undervisnings- og forskningsvirksomhet, tilsier imidlertid at det stilles forholdsvis små krav til graden av organisering før universitetet oppnår produsentrettigheter. Dette innebærer at universitetet eller en institusjon under universitetet må anses å inneha produsentrettigheter etter åvl. § 45 til opptak av undervisning og lignende som er gjort med universitetets utstyr etter en beslutning fra universitetet sentralt eller en av universitetets underavdelinger.

Tilbake til toppen

Kan jeg forby studentene å gjøre opptak av min forelesning eller annen undervisning?

Ja, men et slikt forbud må begrunnes. For opptak av forelesninger kan en slik begrunnelse bestå i at det er fare for at opptak gjøres tilgjengelig utenfor en privat krets, for eksempel ved at de spres fritt blant studentene eller legges ut for nedlasting på Internett. For opptak av kurs- og seminarundervisning kan et forbud derimot begrunnes i hensynet til studentenes deltakelse i undervisningen.

I utgangspunktet må det være opp til den enkelte underviser å nekte studentene å gjøre opptak dersom vilkårene for dette er til stede. Det er imidlertid mest hensiktsmessig om slike forbud mot opptak treffes på institutt- eller fakultetsnivå.

Utdypning: 
Studenters opptak av forelesning, typisk i form av lydopptak, innebærer at det fremstilles et eksemplar av underviserens fremføring, jf. åvl. § 2. Dersom opptaket er til studentens private bruk vil et slikt opptak imidlertid innebære en lovlig privat eksemplarfremstilling etter åvl. § 12. Opphavsrettslig sett er det derfor ingenting i veien for at studentene gjør opptak av forelesning. Slike opptak kan imidlertid bare gjøres til «privat bruk», jf. åvl. § 12 første ledd. Dersom opptaket for eksempel gjøres tilgjengelig for nedlasting på Internett, forutsetter dette derimot samtykke fra underviser, jf. åvl. § 2.

Dersom man skal forby studentene å gjøre opptak av forelesning, og eventuelt nekte studenter som ikke overholder et slikt forbud adgang til forelesningen, krever dette derfor et annet grunnlag enn åndsverkloven. Straffeloven § 145a forbyr å gjøre hemmelige opptak av samtaler man ikke deltar i, forhandlinger på lukkede møter, samt flere andre former for avlytting. En foreesning er imidlertid ikke lukket, så bestemmelsen kan ikke påberopes for å nekte studentene å ta opptak av forelesning. 

Selv om det ikke finnes lovhjemmel for å forby studentene å ta opptak av fore-lesninger, kan det likevel stilles spørsmål om et forbud mot opptak kan stilles som et vilkår for å delta på forelesningen. Slike vilkår er ganske vanlige der adgangen til et arrangement er basert på avtale. Konsertbilletter har for eksempel påtrykt avtalevilkår om at «Opptak er forbudt», mens museer har skilt med «Fotografering med blits forbudt». I ytterste konsekvens vil slike vilkår gi anledning til å bortvise personer som ikke oppfyller disse eller til å nekte adgang til personer som har med seg opptaksutstyr og lignende. På tilsvarende måte må universitetet, med grunnlag i sin eierrådighet over forelesningslokalene, kunne legge visse begrensninger knyttet til deltakelse på forelesningen.

I motsetning til private tilstelninger, hvor arrangøren i utgangspunktet selv kan bestemme hvem som skal ha tilgang, er forelesninger ved universitetet imidlertid som hovedregel offentlige, jf. uhl. § 3-8 andre ledd. Dette innebærer at universitetets mulighet til å begrense tilgang til forelesninger må anses å være mer begrenset enn muligheten til å begrense tilgangen til et tilsvarende privat arrange-ment. Denne vurderingen vil ha visse fellestrekk med adgangen til å stille vilkår for begunstigende forvaltningsvedtak. Dersom en lov er taus om adgangen til å stille vilkår, har forvaltningen en sedvanemessig adgang til å stille slike vilkår ut fra en bredere helhetsvurdering, forutsatt at det er saklig sammenheng mellom tillatelsen eller ytelsen og de vilkår som stilles. Tilsvarende begrensninger må anses å ligge på universitetets adgang til å regulere adgangen til forelesninger som etter loven er offentlige med grunnlag i eierrådigheten over forelesningslokalene. Selv om vilkårslæren ikke er direkte anvendelig på spørsmålet om det er anledning til å forby studentene å gjøre opptak av forelesninger, blir det på mange måter en tilsvarende avveining som må foretas.

Universitets- og høyskolelovens § 8s bestemmelse om at forelesninger som hoved-regel skal være «offentlige» tilsier at alle som ønsker det skal få tilgang til fore-lesningen. Dette innebærer imidlertid ikke at det ikke er anledning til å regulere til-hørernes adferd under forelesningen. Tilhørere som lager så mye bråk at det forstyrrer forelesningen i unødig høy grad, må for eksempel kunne bortvises.

Opphavsrettslig sett har underviseren som nevnt ingenting han skulle sagt så lenge opptaket gjøres til privat bruk. Vissheten om at det gjøres opptak, selv om dette bare er til studentenes private bruk, kunne gjøre at underviseren tilpasser forelesningen deretter. Dette forsterkes dersom opptaket også gjøres tilgjengelig utenfor en privat krets, noe som også vil innebære et opphavsrettsinngrep overfor underviseren. Dersom det er holdepunkter for at opptak av forelesning gjøres tilgjengelig utenfor en privat krets, for eksempel ved at de spres fritt blant studentene eller legges ut for nedlasting på Internett, tilsier dette derfor at slike opptak kan forbys. Slike holdepunkter kan for eksempel bestå i tidligere erfaring med dette fra samme institutt- eller fakultet.

I kursundervisning, som i større grad er lagt opp til at studentene skal delta aktivt i undervisningen, vil vissheten om at andre studenter gjør opptak som kan tilgjengeliggjøres kunne gjøre andre studenter mindre tilbøyelige til å bidra aktivt til undervisningen. Tatt i betraktning at slik kursundervisning i stor grad er bygget opp rundt studentenes bidrag, vil dette, i den grad slike opptak påvirker under-visningen, være et tungtveiende hensyn for å forby studentene å gjøre opptak av slik kursundervisning. Dersom det er holdepunkter for at muligheten til å ta opptak påvirker studentenes deltakelse i undervisningen, vil dette derfor gi grunnlag for å nekte studentene å gjøre opptak.

På den annen side tilsier hensynet til studentene at opptak skal være tillatt. Utviklingen av muligheten for å gjøre opptak av kurs og forelesninger og den omstendighet at studentene i stor grad gjør dette, tilsier at studentene i noen grad også har en berettiget forventning om at det skal være anledning til gjøre slike opptak. Hensynet til studentenes behov for å gjøre opptak kan imidlertid ikke anses å være mer tungtveiende enn hensynet til å forhindre tilgjengeliggjøring av opptak av forelesning og hensynet til andre studenters deltakelse i kurs-undervisning. Dette behovet kan også avhjelpes ved at universitetet gjør opptak av forelesingene og gjør disse tilgjengelig for studentene.

I utgangspunktet må det være opp til den enkelte underviser å nekte studentene å gjøre opptak av undervisningen dersom vilkårene for dette er til stede. I den grad omstendighetene som begrunner et slikt forbud er mer omfattende; det er for eksempel kjent at studentene jevnlig gjør opptak av forelesninger tilgjengelig på Internett, vil det imidlertid være mer ryddig om et forbud mot opptak treffes på institutt- eller fakultetsnivå.

Tilbake til toppen