Bioteknologi som kunst

Biokunst er en fremvoksende kunstform som står i direkte relasjon til bioteknologi. Siden de første biokunstnerne startet på 1980-tallet har fenomenet utviklet seg parallelt med det som ofte omtales, både optimistisk og illevarslende, som ‘bioteknologiens århundre’. I dag jobber flere hundre kunstnere over hele verden med bioteknologi.

Avhandlingen har utforsket to hovedspørsmål: Hvordan skiller biokunst seg fra andre tilnærminger til bioteknologi? Og hva har de felles? Spørsmålene dreier seg om hvordan disse praksisene utøves og oppfattes, og hvilke muligheter og utfordringer som ligger i dem. Resultatene av forskningsprosjektet viser at kunstnere kan bidra til på ulike måter å involvere ikke-spesialister i diskusjon om og praktisering av bioteknologi.

Disse kunstnerne bruker de samme metodene og verktøyene som forskere og ingeniører. Verkene de skaper er levende, produsert i laboratoriene med bioteknologiens verktøy. Vaage har sammenlignet de kunstneriske forskningsprosessene hun observerte ved SymbioticA, University of Western Australia, verdens eneste kunstneriske forskningslaboratorium integrert i et biologi-institutt, med ulike miljøer for ‘gjør-det-selv-biologi’ (DIYbio), hvor man søker å gjøre enkle og billige bioteknologiske eksperimenter utenfor laboratoriene. Disse praksisene overlapper i overraskende stor grad.

Både i biokunst og DIYbio vil man bringe kunnskap om bioteknologi ut til flere. Kunstnerne ønsker ofte å gjøre dette ikke i et enkelt formidlingsperspektiv, men som et sett problemstillinger fremvist gjennom verket. Kunsten gir en materialisert visjon av teknologiens muligheter, og viser dermed både hva som er mulig og ikke mulig i dag, og hvordan en teknologi kan brukes til alternative formål. Slike verk vekker en rekke etiske spørsmål utover det som er vanlig i kunsten, og i avhandlingen har Vaage utviklet et rammeverk for etiske vurderinger av biokunstverk.

Personalia:

Nora S. Vaage er forsker ved Senter for vitenskapsteori (SVT), UiB, hvor hun også har vært stipendiat i forbindelse med PhD-prosjektet. Hun har en BA i estetikk (2008) og MA i kunsthistorie (2011). For tiden har hun også en bistilling som koordinator for ansvarlig forskning og innovasjon (RRI) ved Centre for Digital Life Norway, et nasjonalt nettverksprosjekt for samarbeid mellom ulike bioteknologisektorer.