Katrine Mellingen Bjerke: Perspektiver på kulturell forskjell som utfordring for migrasjonsforskningen

I dette essayet vil jeg diskutere to ulike perspektiver på kulturelle forskjeller. Den ene er moderniseringsteori, som setter opp et dikotomisk skille mellom moderne og tradisjonelle1 samfunn. Det andre perspektivet er metodologisk nasjonalisme. I dette essayet spør jeg hvilke framstillinger anvendelsen av disse to perspektivene på kulturell forskjell gir av innvandrere.

Innledning

Antagelsen om at innvandrere, og spesielt innvandrere med bakgrunn fra land utenfor Europa kommer fra kulturer som er særegent og distinktivt forskjellig fra vår egen, er ofte et sentralt utgangspunkt for studier av innvandreres kultur og praksiser i Norge. Antagelsen er ofte også et grunnlag for legitimering av studier av dem. Det er i denne sammenhengen visse utfordringer knyttet til hvordan kultur og kulturelle forskjeller forstås. Dette klassifiseres av Prieur (2008) som et slags ulykkespunkt i kulturtrafikken, som forskere på «innvandrerkultur» og innvandreres kulturelle praksiser må gjennom. I dette ulykkespunktet utgjør det å konstruere innvandrere som de andre en stor risiko (Prieur 2008).

Utfordringen med å konstruere innvandrere som de andre kan både knyttes til en presumptiv antagelse om at der eksisterer kulturelle forskjeller mellom innvandrere og etniske minoriteter på den ene siden og majoritetsbefolkningen på den andre siden, så vel som hvilke perspektiv på kulturelle forskjeller som anlegges. Dette spørsmålet berører i følge Andersson (2007) sentrale epistemologiske og ontologiske spørsmål knyttet til hvordan vi i samfunnsvitenskapen forstår individuell handling og sosial orden, og hvordan kultur og kulturelle forskjeller behandles innen denne generelle rammen.

I essayet argumenteres det for at anvendelsen av disse perspektivene i studien av innvandreres erfaringer og opplevelser i Norge gir lite empirisk sensitive analyser, blant annet i form av at vesentlige trekk ved situasjonskonteksten og innvandreres levde erfaring blir utelatt. I analysene presenteres innvandrere i kraft av sin annerledeshet både fra det som utgjør det norske, og i form av sin annerledeshet fra en såkalt vestlig modernitet. Ved anvendelsen av disse to perspektivene konstrueres dermed innvandrere som de andre.

Jeg starter essayet med en kort redegjørelse for hvordan de to perspektivene representerer dominerende perspektiver på kultur og kulturelle forskjeller i samfunnsvitenskapen som en helhet. Ettersom mitt eget arbeid handler om eldre med innvandrer- og minoritetsbakgrunn opplevelser av aldring i Norge, vil jeg i essayets siste del diskutere hvordan de to perspektivene kommer til uttrykk i et utvalg norske forskningsarbeider som omhandler innvandring og aldring.