Om Røyst og dannelse

Om Røyst og dannelse

Ettermiddagssolen varmer opp biblioteket i første etasje på Senter for vitenskapsteori. Denne fine dagen i mai har tre av redaksjonsmedlemmene i det nylanserte tidsskriftet Røyst, sammen med en av bidragsyterne til første nummer, møtt faglig ansvarlig for de såkalte «dannelsesemnene» ved Universitetet i Bergen, Jan Reinert Karlsen, for en samtale. En samtale om dannelse og universitetskultur. Og om Røyst; om ideene bak og realiseringen av tidsskriftet. Er det tilfeldig at halvparten av redaksjonsmedlemmene også har tatt dannelsesemner? Atmosfæren er gemyttlig, og gjensynsgleden mellom Jan Reinert og hans tidligere studenter er påfallende. Hva er det med disse dannelsesemnene, som er korte møter i et institusjonelt overveldende og ofte strømlinjeformet universitetskultur, som får disse menneskene til å stråle ved gjensynet av hverandre?

Ut til folket

Jan Reinert starter samtalen etter innledende småprat med å kommentere lanseringen av Røyst:

– Gratulerer med lanseringen av tidsskriftet. Jeg liker veldig godt hva dere har fått til. Ser jo også at dere har fått strålende mottagelse - det er vel fortjent. Det eneste negative jeg kan si at det jo er alt for billig!

Tidsskriftet koster 50 kroner i løssalg. Gøran Thengs, masterstudent i rettsvitenskap og redaksjonsmedlem svarer kjapt:

– He he.. vi skjønner jo at vi har gått på en smell der. Vi skulle priset oss litt høyere.

Ragnhild Freng Dale, doktorgradsstipendiat i antropologi ved University of Cambridge og også redaksjonsmedlem, er kjapp med å legge til:

– Poenget var jo at det skulle være billigere enn en øl. Vi vil at det skal nå ut til folket. At også studenter skal ha råd til å kjøpe det.

Det første opplaget er solgt ut ved Studia, man har allerede måtte supplere med et nytt. Det kan synes som om strategien om å «nå ut til folket» fungerer.

Det første nummeret av tidsskriftet omhandler begrepet «Frihet». Bidragsyterne spenner fra tidligere dannelsesstudenter til tidligere ministre og anerkjente filosofer.

Tidsskriftet har fått masse positiv oppmerksomhet. Ragnhild er spesielt fornøyd med at hun etter å ha mottatt førstepris for sin tekst i UiBs og BTs skrivekonkurranse i forbindelse med Christie-konferansen i år, i takketalen klarte både å komme med et stikk til norsk oljepolitikk og reklamere for Røyst i samme slengen. Flere interesserte kom og ville vite mer om tidsskriftet etter talen.

Blindflekker i kunnskapsbildet

Hva har dannelsesemnene eventuelt hatt å bety for ønsket om «å nå ut til folket» gjennom et tidsskrift, for å delta i den offentlige debatten og for å engasjere seg ut over det å være ordinær student ved Universitetet i Bergen? For det er ikke bare Ragnhild og Gøran som i denne forsamlingen har gjort seg bemerket med et usedvanlig engasjement. Astrid Hauge Rambøl er aktiv i studentpolitikken, hun har nettopp blitt valgt inn i universitetsstyret hvor hun tiltrer fra høsten av, i tillegg til at hun har vært redaktør i Studvest, og skriver for tidsskriftet FETT. Hun er også masterstudent ved Sosiologisk institutt. Rettsvitskapsstudent Snorre Standish Norheim som er bidragsyter i første nummer av Røyst med artikkelen «Det liberale dilemmaet og arbeidsmiljøloven», som er en bearbeiding av eksamensbesvarelsen på dannelsesemnet han tok i høst, har også gjort seg bemerket i den offentlige debatten. Snorre tar raskt ordet når samtalen dreier seg mot dannelsesemnene:

– Det som har vært bra med dannelsesemnene er at man får muligheten til å belyse et emne fra flere vinkler. Man blir på en måte tvunget til å se ting fra ulike ståsted. Men det går selvsagt litt på bekostning av hvor dypt man kan gå inn i hvert tema.
Hvert dannelsesemne gir fem studiepoeng, og går over en intens måned med undervisning og seminarvirksomhet. Jan Reinert undres om Snorre med dette mener at det er vanskelig å kombinere bredde- og dybdekunnskap, om disse er uforenelige størrelser. Snorre utdyper med å si at ved å gå bredt inn i et tema, kan man få øye på blindflekker i kunnskapsbildet. Han bruker klimaeksempelet:

– For å løse klimaproblematikken må en gå i dybden for å søke kunnskap – man må bore seg helt ned i det

Ragnhild kommenterer fra andre siden av bordet:

– Klimaproblemer jo er likevel et breddeproblem, så kommunikasjonen mellom fagfeltene er vel så viktige.

Snorre nikker og sier seg enig:

– Jo, det er riktig. Det er viktig å sette sammen flere kunnskaper.

Slik foregår en samtale mellom dannelsesstudenter. Dannelsesemnene til viktige oversiktsemner som stimulerer til økt interesse og engasjement. Men det handler altså ikke bare om oversikt. Det tverrfaglige ved dannelsesemnene legger nemlig til en annen viktig dimensjon til i kunnskapservervelsen, som knapt finnes ellers ved universitetene; dette er først og fremst en arena hvor en møter andre med helt andre faglige bakgrunner enn sin egen, og hvor en brynes gjennom argumentasjon, diskusjon og faglige utfordringer.  Det tverrfaglige gjenspeiles ikke bare i studentgruppen, men også undervisningen som er satt sammen av forelesere med ulike fagbakgrunner.

Frihet og kommunikasjon

Vanntette skott mellom ulike fag med påfølgende dårlig kommunikasjon og samarbeid er kjennetegnende for en del av universitetskulturen slik den har utviklet seg. Dette virker dannelsesemnene som en motvekt til. Jan Reinert viser til en av vår tids største utfordringer som er demokratisk lederskap, og sier at gjennom å styrke studentene i å føre argumenter i en fri dialog seg imellom og med foreleserne på faget, kan man bidra til å motvirke noe av den handlingslammelsen man kan oppleve i møtet med all spesialkunnskapen som omgir oss.

Frihet, som er temaet i førstenummeret av Røyst, er nemlig også et begrep Jan Reinert ønsker å sette fokus på gjennom undervisningen på dannelsesemnene. Han kaster spørsmålet om man opplever universitetet som en høyborg for intellektuell frihet- slik idealet tilsier - ut i rommet. Det lyder et unisont nei fra studentene. Dette har ulike årsaker. Det satses ikke nok ressurser på hver enkelt student, og kravene som stilles blir derfor få, og man gis på denne måten for mye negativ frihet. Den intellektuelle frihetens kår svekkes når universitetet blir en masseutdanningsinstitusjon. Avstanden mellom viteskaplig ansatt og student øker. Pensum serveres fra forelesere og forventes reprodusert gjennom eksamensbesvarelser. Ragnhild synes det er stor forskjell fra University College of London hvor hun tok sin mastergrad, og Universitetet i Bergen:

– Det blir for mye videregående skole-preg over universitetsutdannelsen i Norge. Det forventes for lite av deg som student, det stilles ikke veldig høye krav. Man blir ikke utfordret ut over pensum og på denne måten kan man si at den intellektuelle friheten ved universitetene svekkes- man mister engasjementet.

Når man tar dannelsesemner får man en smak av den intellektuelle friheten man burde se flere steder i universitetssystemet. Man får frihet til å velge hvilket fokus man ønsker å belyse et tema med, og man blir bedømt ved en fagfellevurdering og en muntlig fremlegging og ikke en tradisjonell sensurering. Astrid sier engasjert:

– Det etterspørres så mye dette med praksisemner. På dannelsesemnene får en på en måte være fagperson i praksis - du møter som den du er som fagperson og blir speilet i samtalene med de andre som har andre innfallsvinkler. Et av problemene mange studenter trekker fram er jo dette med hvordan møte verden utenfor etter endte studier, og dette er en ypperlig arena for å prøve ut hvem man er faglig i møtet med andre.

Å bygge ned skillelinjer

De andre nikker bifallende til det Astrid sier. Når spørsmålet om studentene kortfattet kan fange essensen i hva de har tatt med seg videre fra dannelsesemne kommer, svarer igjen Snorre kjapt:

– Det var en møteplass. Det var et sted hvor en møtte andre med andre faglige bakgrunner enn ens egen. Her var det noen ved universitetet som lekte med ideen som flere hadde om hva universitetet skulle være.

Gøran sier seg enig og utdyper hva dannelsesemnene har betydd for han:

– Det er et bra svar på det som har vært akademias problem. Et godt eksempel på hvordan man kan bygge ned skillelinjene. Dette har vi tatt med oss inn i arbeidet med Røyst. Vi ønsker å være tverrfaglig, kritisk og spørrende.

Astrid trekker også fram møtet mellom ulike fagkulturer og utfordringene dette har skapt i positivt forstand:

– Man får brukt sitt eget fag, og blir mer bevisst på hvem man er som fagperson. Man treffer andre flinke studenter fra andre fag, og man blir på en måte tvunget til å tenke på andre måter. Det kan være positivt.

Når Ragnhild får ordet er allerede mye av det hun også tenker om dette sagt. Hun legger likevel til:

– Dannelsesemnene er med på å bygge ned den voldsomme autoritetsholdningen man har i annen undervisning. Spørsmål brytes ned. Det å være faglig dyktig handler ikke bare om å si noe, men å ta del i en diskusjon. Ut fra det faglige ståstedet man har, så får man bryne seg på faglige autoriteter, noe som er positivt. Dette er også noe, som Gøran var inne på, vi vil viderebringe i Røyst. Vi ønsker å bygge ned skiller, og vil sleppe til helt nye og ferske skribenter sammen med etablerte. Det er et poeng i seg selv. Når man opptrer i dette felles rommet, vil autoriteter brytes ned, og respekt oppstå mellom aktørene.

Om kunnskap og autoriteter

Jan Reinert griper fatt i autoritetsbegrepet, han lurer på om studentene mener at det finnes ulike typer av autoriteter. Er det noen former for autoriteter man vil beholde, mens andre bør forkastes? Også dette diskusjonstemaet fanges raskt opp i gruppen, og ulike synspunkter på hvordan man kan se på autoriteter i akademia løftes fram. Snorre og Ragnhild mener at alt kan stilles spørsmål ved, uten at man viser manglende respekt for folks bakgrunn og kunnskap av den grunn. Snorre sier at komplekse problemer krever fagkunnskap, som ikke alle uten videre har tilgang til. Skillet mellom en person som har fagkunnskap og en som ikke har det, er ikke triviell. Risikosamfunnet byr på utfordringer som ikke kan møtes av lekmenn, uten at de tar i bruk empiriske og metodiske motsvar av same kvalitet som autoritetene de utfordrer. Det er ikke primært et retorisk poeng, eller et demokratisk problem, fordi det er sjølve utfordringene som krev slik nøyaktighet, hevder Snorre.

Det trenger ikke være sant- eller fakta- av den grunn, mener Gøran og Ragnhild ivrig- ofte virker statistikk og såkalte «nøytrale fakta» og «sannheter» tilbake på seg selv, og skaper dermed en form for selvoppfyllende profetier. Nei, ingen svar har nødvendigvis to streker under, og dette er noe av det studentene i felleskap mener at dannelsesstudiene har vært med å bidra til å erkjenne. Dannelsesstudiene har fungert som en «akademisk lekegrind», hvor en uredd har kunnet bryne seg og «leke» med sannheter og autoriteter.

Utvide boksene

Det som jo er paradoksalt er jo hvordan unge mennesker med en lang universitetsutdannelse etter endte studier sliter med manglende selvtillit, bemerker Jan Reinert. Hva kan grunnen til dette være? Og hvordan kan det å ta dannelsesemner virke inn på dette med selvtillit? Igjen er studentene unisone i sin oppfatning av hvordan dannelsesemnene danner en trygg og fruktbar ramme rundt det som burde være en av universitetets viktigste oppgaver, nemlig å legge til rette for fri og demokratisk dialog mellom ulike faglige miljøer. Ragnhild mener at det tradisjonelle universitetsklimaet gjør at man ikke blir god til å «utvide boksene», noe hun synes dannelsesemnene representerer.

– Enig, og det er vel tvert i mot. Man blir heller straffet for det («å utvide boksene». red.adm), sier Snorre.

Gøran synes at universitetet skulle tvunget frem frihet for å fremdyrke selvstendig tenkning og kritiske evner. Astrid hevder at man ikke får noe igjen for å tenke utenfor boksen, og å være selvstendig og kritisk. Det premieres ikke i systemet, og dermed mister man motivasjonsgrunner for dette. Hun legger til at hun med dette ikke mener at alt man foretar seg nødvendigvis skal «premieres», men at feil ting blir vektlagt. Gøran nikker:

– På dassen på jussen har noen skrevet "Du er sannsynligvis ikke kritisk nok. "Det er et bra utsagn, synes jeg, sier Gøran. De andre ler og nikker.

Vi begynner å nærme oss samtalens slutt. Luktene fra trærne og blomstene i hagen utenfor, og den lette brisen som når oss gjennom det åpne vinduet minner oss om at en slik maiettermiddag bør tilbringes utendørs. Jan Reinert ønsker å runde av praten med en meningsutveksling om hvordan studentene egentlig opplevde møtet med universitetet- sånn helt generelt. Til tross for sommervarmen og solen som lokker utenfor har denne gruppen unge studenter mye å uttrykke når det angår et spørsmål som dette. Snorre mener at det å møte universitetet ved å bli presentert for sekundærlitteratur fra dag en av, var en stor skuffelse. At dette var på UiO hvor han startet sin studentkarriere spiller liten rolle- de andre istemmer at dette også gjelder ved UiB. På denne måten legger man listen lavt fra dag en- man forventer for lite av studentene i Norge. Ragnhild forteller om helt andre krav fra University College of London:

– Der ble du forventet å være aktiv. Du kunne regne med å bli spurt direkte av foreleser under en forelesning, og litteraturen hadde du selvsagt lest på forhånd. Her er forelesningene kun en gjennomgang av pensum. Jeg var litt overrasket over dette.

Kan dette skyldes en form for frykt? undrer Jan Reinert. Astrid, som også har studert i utlandet, nærmere bestemt ved Humboldt- universitetet i Berlin, mener det mer kan være en form for falitt. At incitamentene bak kontakten mellom student og foreleser ikke lenger finnes, slik universitetet har utviklet seg til en «tellekantsystem» og en massutdanningsinstitusjon.

– Med igjen fare for å høres «nyttesøkende» ut, så får man ikke uttelling for å gi det lille ekstra av innsats i et slikt system, sier Astrid tankefullt.

Snorre legger til at man blir fortalt at man må ha jobb ved siden av studiene fra dag en av, for «å bygge CV». Dette er ikke å ha respekt for de studentene som vil gå inn i utdanningen som universitetene kan tilby med full tyngde, mener han.

– Nei, og på denne måten mister man jo mange underveis også. Mange føler at det ikke blir tatt seriøst. Dersom man ønsker å holde på studentene må man vite- og vise at man skjønner- at studentene- de er her nå!

Ragnhild får støtte fra de andre. Jan Reinert undres på om dette kan sies å være et uttrykk for en form for kulturell krise ved dagens universitet. Det nikkes samtykkende rundt bordet, og Ragnhild fortsetter:

– Så lenge studentene forholder seg som passive mottakere i en forelesningssituasjon, reproduseres bare «sannhetene», og nye tanker slepper ikke til. Man stiller ikke i tilstrekkelig grad spørsmål ved samfunnsordenen, noe som bør være universitetenes fremste oppgave. Samfunnsordenen er jo ikke noe man må ta for gitt, men noe vi er med på å skape, sier hun.

Vi runder etter hvert av samtalen. Det er slett ingen grunn til å tro at disse studentene ikke vil fortsette å stille spørsmål ved samfunnsordenen. Eller å tenke kritisk og fritt om universitetet og dets rolle i samfunnet. Om dannelsesemnene kan ha bidratt til å være en form for inkubator for noen av de tankene og ideene som studentene i denne gruppen har bygget videre på i etableringen av tidsskriftet Røyst, bør Jan Reinert fornøyd kunne se at ideen om dannelsesemnene har fått utvikle seg hos i en gruppe studenter som allerede gjør- og kommer til å gjøre-  seg bemerket i samfunnsdebatten framover. Og da har også tanken bak opprettelsen av dannelsesemner nådd dit den var ment- ut dit hvor den kan gi næring, kunnskap, rom med takhøyde – samt høye krav til møtene mellom universitet og student.