Hjem
Forskergruppe for erstatningsrett og forsikringsrett
Doktorgradsprosjekt

Privates rett til erstatning for ikke-økonomisk skade som følge myndighetenes brudd på grunnleggende menneskerettigheter

Når og i hvilken utstrekning kan privatpersoner kreve erstatning for myndighetenes brudd på rettighetene etter Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjonen og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter? Dette spørsmålet stiller stipendiat Ole-Gunnar Nordhus i sitt doktorgradsprosjekt. Nordhus er tilknyttet forskergruppe for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett.

Person holder fane
Stipendiat Ole-Gunnar Nordhus fokuserer i sitt doktorgradsprosjekt på privatpersoners rett til erstatning for myndighetenes brudd på grunnleggende menneskerettigheter.
Foto/ill.:
Photo by juan manuel Núñez Méndez on Unspash

Hovedinnhold

Temaet for doktorgradsprosjektet er fysiske og juridiske personers rett til å kreve erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning) som følge av norske myndigheters brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Konvensjonen er inkorporert i norsk rett ved menneskerettsloven § 2, jf. § 3. Både EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 krever at den som utsettes for konvensjonsbrudd får reparasjon for bruddet i nasjonal rett. Dersom bruddet ikke repareres på alternative måter, krever bestemmelsene at det tilkjennes erstatning og oppreisning. Doktorgradsprosjektets hovedproblemstillinger er hvilke krav artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 stiller til norske myndigheters vurdering av om og eventuelt med hvilket beløp oppreisning skal tilkjennes, og hvordan forpliktelsene kan og bør integreres i norsk erstatningsrett.  

I norsk rett har det tradisjonelt vært en begrenset adgang til å kreve oppreisning. Både Høyesterett og juridisk litteratur har bygget på det bare kan tilkjennes oppreisning dersom det har hjemmel i lov. Den alminnelige oppreisningsbestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-5 oppstiller strenge vilkår for å få oppreisning, og de andre norske lovbestemmelsene om oppreisning gjelder bare for nærmere avgrensede saksområder. Bestemmelsene vil derfor ofte ikke komme til anvendelse ved krenkelser av EMK. Det er imidlertid i ferd med å skje en utvikling av adgangen til å kreve oppreisning for menneskerettighetsbrudd. I desember 2022 startet regjeringen arbeidet med å utrede behovet for å lovregulere adgangen til å kreve erstatning og oppreisning for blant annet myndighetenes brudd på EMK. Lovutredningen bygger på en forutsetning om at en eventuell ny lovbestemmelse bare skal gi rett til erstatning og oppreisning i den grad EMK krever det. Utredningen aktualiserer spørsmålet om hvilke krav som følger av EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5.  

Kravene som følger av EMK vil imidlertid kun være en ramme som norsk erstatningsrett kan utvikles innenfor. Konvensjonsstatene gis et rom for skjønn (skjønnsmargin) ved vurderingen av hvordan forpliktelsene etter EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 skal gjennomføres i nasjonal rett. Skjønnsmarginen innebærer at forpliktelsene i mange tilfeller kan oppfylles på andre måter enn ved oppreisning. Spørsmålet er derfor hvordan den norske lovgiveren og domstolene kan og bør handle innenfor det skjønnsrommet EMK gir. 

Rettstilstanden i våre naboland kan fungere som et mulig referansepunkt og inspirasjonskilde ved vurderingen av avhandlingens problemstillinger. I Sverige har det blitt vedtatt en bestemmelse i skadeståndslagen 3 kap. 4 § som på nærmere vilkår gir den enkelte en rett til erstatning og oppreisning for myndighetenes brudd på EMK og menneskerettighetene i den svenske konstitusjonen (Regeringsformen). Lovbestemmelsen er i hovedsak ment å kodifisere det oppreisningsansvaret Sveriges øverste domstol (Högsta domstolen) har utviklet for myndighetenes menneskerettighetsbrudd siden 2005. Danmarks øverste domstol (Højesteret) er i ferd med å utvikle et lignende oppreisningsansvar for dansk rett, selv om oppreisningsadgangen hittil ikke er regulert ved en egen lovbestemmelse.