Pågående doktorgradsprosjekter

Mitt doktorgradsprosjekt har arbeidstittelen Rettslige rammer for samarbeid, informasjonsinnhenting og informasjonsdeling mellom politiet, påtalemyndigheten og andre offentlige etater, og er en del av det overordnede prosjektet Politi og påtalerett.

Politiet har hovedansvar for å etterforske og bekjempe kriminalitet. Myndighetene har imidlertid i stadig større grad oppmuntret til mer samarbeid mellom politiet og andre kontrolletater, noe som har sin bakgrunn i at man ved det får utnyttet etatenes spesialkompetanse slik at kampen mot økonomisk kriminalitet blir mer effektiv. Effektiv kriminalitetsbekjempelse er som utgangspunkt positivt sett fra et samfunnsmessig perspektiv, men tett samarbeid mellom ulike etater byr på visse rettslige utfordringer. Etatene har for eksempel forskjellige hjemler for taushetsplikt og informasjonsdeling. Et spørsmål som reiser seg i denne forbindelse, er hvor langt disse bestemmelsene rekker, og om det at man sitter på samme kontor og jobber med samme sakskompleks fører til at informasjon blir delt i større utstrekning enn de aktuelle taushetsplikts- og informasjonsdelingsbestemmelsene gir hjemmel til.

Tett samarbeid reiser også spørsmål om hvordan rettsikkerhetsforhold blir ivaretatt. I hvilken grad de ulike kontrollmyndighetene kan kreve informasjon ved bruk av tvang eller trusler varierer. Selvinkrimineringsvernet setter grenser for hvilke opplysninger som kan kreves, spesielt for politiet som stort sett vil innhente informasjon i forbindelse med mulige straffesaker. Politiet har likevel vide fullmakter til å kreve opplysninger, og kan om nødvendig hente informasjon ved bruk av makt. Skatteetaten og andre kontrollmyndigheter har riktignok også adgang til å innhente informasjon fra ulike aktører ved bruk av trusler om straffelignende sanksjoner eller nektelse av ytelser, om enn ikke i like stor grad som politiet. Et aktuelt spørsmål i denne forbindelse er derved for det første hvorvidt politiet skal kunne dele opplysninger innhentet ved bruk av tvangsmidler som ransaking og beslag med andre kontrollmyndigheter dersom dette er opplysninger som disse selv ikke kunne ha krevd ved bruk av egne hjemler. På den annen side vil enkelte kontrollmyndigheter ha hjemmel til å kreve opplysninger som politiet som følge av selvinkrimineringsvernet er forhindret fra å få. Bør slike opplysninger kunne gis til politiet dersom politiet selv ikke kunne fått disse som følge av selvinkrimineringsvernet?

I avhandlingen vil også forhold knyttet til habilitet bli behandlet, både i forhold til bistandsrevisorordningen med skatteetatsansatte revisorer utplassert hos politiet og andre samarbeidsformer. I tillegg vil det være aktuelt å se på regler om samordning av sanksjoner, samt skatteetatens adgang til bruk av tvang ved stedlig kontroll. Ovennevnte oppramsing er ikke uttømmende da det kan dukke opp flere interessante problemstillinger underveis i prosjektet.

Guri Lindblad skriver avhandling om behandlingen av ytelser som omsetts samlet i norsk merverdiavgiftsrett. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd og Skatteetaten, gjennom offentlig sektor-ph.d.-ordningen, og er i samarbeid med Det juridiske fakultet, UiB. 

Temaet for avhandlingen er den avgiftsrettslige behandlingen av ytelser som omsettes samlet, og der ytelsene i den samlede omsetningen er belagt med ulik merverdiavgiftssats, er fritatt eller unntatt fra merverdiavgift. I denne vurderingen er det et sentralt spørsmål om den samlede leveransen skal behandles som én i relasjon til beregningen av merverdiavgift, eller om de enkelte ytelsene i leveransen skal splittes opp. For å vurdere dette spørsmålet foreligger det i norsk rett minst tre ulike tilnærmingsmåter, nødvendig- og integrertlæren, den tradisjonelle tilnærmingen, eller EU-rettens hovedytelseslære. Hvilken tilnærmingsmåte man skal anvender er avhengig av om ytelsene fremstår som ett omsetningsobjekt, eller om man befinner seg innenfor eller utenfor finansområdet. Dette medfører en uklar rettstilstand. Gjennom avhandlingen søker jeg derfor å klargjøre rettstilstanden gjennom å beskrive gjeldende rett. 

Deler av den norske retten knyttet til vurderingen av ytelser som omsettes samlet bygger på EU-rett. For å kunne si noe om innholdet i den norske regelen som bygger på EU-retten, vil det derfor også være nødvendig å se nærmere på, og definere innholdet i, den EU-rettslige regelen. Det vil også være nødvendig å vurdere i hvilken grad EU-retten faktisk kan være en relevant rettskilde i vurderingen av samlede leveranser av ytelse, ettersom merverdiavgiftsrett ikke er omfattet av EØS-avtalen. I tillegg har Høyesterett vist til at det ikke må skje en frivillig harmonisering med EU-retten.

Avslutningsvis ønsker jeg å komme med en anbefaling, for å søke å bøte på den uklare rettstilstanden som er i dag. 

Emnet for avhandlingen er tilleggsskatt etter skatteforvaltningsloven § 14-3. Tilleggsskatt er en forvaltningssanksjon, og ett av flere virkemidler staten bruker i kampen mot skatteunndragelser. Den eneste forvaltningssanksjonen som ilegges oftere enn tilleggsskatt, er parkeringsbøter. På tross av den samfunnsmessige betydningen, finnes det forholdsvis lite norsk juridisk forskning på tilleggsskatt. Behovet for en analyse av tilleggsskattereglene forsterkes av at skatteforvaltningsloven av 2016 (ikrafttredelse 1. januar 2017) formelt sett implementerer en ny modell for fastsetting av skatt, såkalt modifisert egenfastsetting. Samtidig forutsetter lovforarbeidene at de retningslinjene som er utviklet under ligningslovens vedtaksmodell, skal videreføres under skatteforvaltningsloven. Fastsetting av skatt ved vedtak og egenfastsetting er imidlertid ulik på vesentlige punkter.

Avhandlingen tar derfor særlig sikte på å analysere det nærmere innholdet i de vilkårene som fremgår av sktfvl. § 14-3 (1) og (2), i lys av den nye fastsettingsmodellen. Særlig sentralt står begrepet «opplysning», kriteriet «uriktig eller ufullstendig» opplysning samt reservasjonen for unnskyldelige forhold. Sentrale problemstillinger under opplysningsbegrepet er om og når skattyters uriktige skatterettsanvendelse kan sanksjoneres med tilleggsskatt. Sentrale problemstillinger under kriteriet «uriktig eller ufullstendig» opplysning, er hvilke opplysninger skattyter vanligvis må gi for å oppfylle opplysningsplikten, samt når opplysningsplikten kan eventuelt skjerpes eller lempes. Sentrale problemstillinger under reservasjonen for unnskyldelige forhold, er hvilke forhold som lovlig kan påberopes og hvilken styrke disse må ha, for at tilleggsskatt skal være utelukket. Også innholdet i unntakene i sktfvl. § 14-4 og forholdet til sktfvl. § 14-3 (1) og (2), analyseres nærmere.

Emnet for doktoravhandlinge er "hjemmehørende"-vilkåret i skatteloven § 2-2, med hovedvekt på vilkåret "reell ledelse i Norge" i bestemmelsens syvendeledd. Prosjektet er finansiert av Det juridiske fakultet ved Uib, men har også motatt støtte fra Meltzerfondet og The Nordic Tax Research Council. 

Et selskap er alminnelig skattepliktig til Norge dersom selskapet er «hjemmehørende» her, jf. skatteloven § 2-2 første ledd. I norsk rett har det tradisjonelt vært avgjørende hvor selskapets ledelse på styrenivå har blitt utøvet. Betydelige samfunnsendringer de siste tiårene, blant annet i form av globalisering og teknologisk utvikling, har imidlertid satt hjemmehørende-vilkåret under press. Erfaringer har vist at det var blitt nokså enkelt for selskaper å innrette seg etter vilkårene i skatteloven § 2-2 på en slik måte at alminnelig skatteplikt til Norge ble unngått, for eksempel ved at beslutninger på styrenivå formelt ble truffet i utlandet. Også andre omstendigheter har bidratt til å vanskeliggjøre vurderingen av hvor selskapets ledelse på styrenivå har blitt utøvet. Herunder kan det nevnes at det de senere årene har vært tillatt å avholde styremøter digitalt, samt at enkelte selskaper har valgt å avholde styremøter både i Norge og i utlandet.

Disse utfordringene førte til at skatteloven § 2-2 ble endret i 2018. Ifølge Finansdepartementet var formålet med endringene «å motvirke skattetilpasninger og sikre at selskap med tilstrekkelig tilknytning til Norge skattlegges som alminnelig skattepliktig her», se Prop. 1 LS s. 130. Som en del av lovendringen ble det innført en legaldefinisjon av vilkåret «hjemmehørende». Denne legaldefinisjonen innebar en vesentlig materiell endring av vilkårets innhold sammenlignet med den tidligere rettstilstanden. Den nye legaldefinisjonen bestemmer at et selskap er «hjemmehørende» i Norge dersom det enten er «stiftet i henhold til norsk selskapsrett» eller «har reell ledelse i Norge», jf. § 2-2 syvende ledd. Hva som nærmere ligger i disse vilkårene, er foreløpig uavklart.

Formålet med Nilssen sitt doktorgradsprosjekt er nettopp å avklare hva som skal til for at et selskap skal anses «hjemmehørende» i Norge etter skatteloven § 2-2. Særlig er det usikkert hva som skal til for at et selskap stiftet i utlandet skal anses for å ha «reell ledelse» i Norge. Herunder er det blant annet spørsmål om hvilke momenter som er relevante i vurderingen, samt hvordan disse skal avveies mot hverandre i en helhetsvurdering. Ettersom bestemmelsen i skatteloven § 2-2 er relativt ny, er det få norske rettskilder som omtaler vilkårene. Av den grunn er det av interesse å undersøke hvilke tilknytningskriterier mellom selskap og stat som har blitt benyttet på andre rettsområder. Det vil også være av interesse å undersøke hvordan hjemmehørende-problemstillingen har blitt løst i andre lands rett.